155 Efter middagen rømte Christian sin vei. Sa han måtte i en konferanse. Samtalen med moren, brevet han hadde lest — kanskje allermest de nøkterne ubarmhjertige ord, hvormed moren hadde latt ham forstå at han hadde gått her og dullet vekk flere år av sitt liv i fornedring og bortgjemt elendighet. Han skjønte godt hvad hun mente når hun spurte hvad han tenkte å ta sig til nu. Hun vilde de skulde komme over til henne, ta imot hennes tilbud om å flytte østover. Men det orket han ikke. Han grudde bare ved tanken på å komme inn i forhold som for ham vilde være helt nye. Der han aldri vilde få ta et selvstendig tak, uten stadig å skulle ha morens vaktende kritiske øine på sig. Det vilde bli de som kom på kår da — ikke moren. Han hadde sett nok av det eftersom tidene strammedes, at det var de gamle og ikke de unge som hadde rygg å bære med. — — Rundt om på gårdene her og satt sønner og døtre med sine barn. De hadde flyttet hjem da den ene bedrift efter den annen innskrenket eller stengte. De små gårdene fødde dem også — de gam- les rygg knakk ikke under den ekstra byrden i til- legg til økende skatter og mindre fortjeneste. Og i byene var det visst like ens. Så det vilde han ikke nei. Men hvad som hadde bundet ham her, ja bandt ham ennu — — —? Det var så meget. Hans manglende evne kanskje til å gripe og begynne noget nytt — noget mindre, efter å ha kjent sød- men ved å styre stort. Stahet og stolthet efter å vise at han var ikke bare en mislykket projektmaker. — Og et desperat håp om at der skulde skje et eller annet, så han kunde få fortsette det arbeide han hadde begynt her engang. Morens ord hadde rusket