159 aldri hvor jeg hadde eller kunde vente, sa fru Bren- ner med en liten kald latter. Eva følte sig ille ved — flau — hun syntes hun fikk et glimt inn i noget hun ikke ønsket se. Og det var så ulikt svigermoren å buse ut slik. — Dere skal bli med mig, sa fru Brenner igjen. Jeg skal snakke med Christian. Om jeg nu bare kan få ham til å begripe! — Ånei mor, la heller mig! — Nåja — nei forresten, jeg lover ingenting. Du har iallfall en stor feil, Eva. — Å, jeg har visst mange. — Du duller altfor meget med den gutten! — Jamen mor, jeg kan vel ikke være anderledes enn jeg er — spille komedie? — Å Gud, og du har vært gift i så mange år? Men hvad dere går her og venter efter, det går over min forstand! — Christian har virkelig forsøkt alt mulig, sa Eva trossig. — Ja, forsøkt ja! Men hvad har han greid? Eva, jeg sier det ikke for å skryte, men den gangen Chri- stians far døde var det ikke greit. Og hadde jeg satt mig til å sutre over den svullefingeren istedenfor å arbeide med de ni jeg hadde igjen — nei da vet jeg ikke hvordan det hadde gått. — Det var andre tider, mumlet Eva. — Den forbistrede melodien har jeg hørt litt for mange ganger nu! Litt sann er den forresten, for så galt som allting er nu, var det ikke. Men for dere — pøh! Dere har mig, og gården der hjemme. Jeg mener ikke, at dere skal gro fast der, om dere ikke vil. Bare til disse elendige tidene som er blitt sånt yndet samtaleemne overalt, har snudd på sig. Eller