160 kanskje blitt så gale at folk endelig tar sig sammen og vrir sig ut av dem! De gikk og satte sig til kaffe- bordet med de andre. Fru Brenner og prostinnen konverserte til gjen- sidig utbytte og med største sakkyndighet om kake- bakning. * Det hadde begynt å muskregne så smått da Chri- stian fulgte moren til hennes losji, efter en temme- lig langtrukken aften i prestegården. Tåken hang jerngrå og tett over fjord og fjell, alt var konturløst og fremmed, og det luktet sterkt av jord og ungt løv. — Jeg har snakket litt med Eva, sa fru Brenner på sin avgjorte måte. Hun og du passer i grunnen alt- for bra for hverandre! Før Christian var klar over om det var ment som en spydighet eller ikke, fortsatte hun. — Eva hørtes ikke uvillig til å ta imot mitt for- slag. — Ja gjør dig nu ikke dummere enn du er, sa hun utålig, du forstår så inderlig vel hvad jeg me- ner — og vil. Og nu vil jeg vite rent ut — ja, eller nei? — Jamen det er da ikke så lett å svare på, mor — jeg må tenke — — — Det må gå rakkeren så sent for dig — Eva sa du hadde tenkt. — Jeg vet heller ikke om jeg duer. —— — — Du har ikke dudd til det du holdt på med her heller, så jeg synes nok du kunde prøve, sa fru Brenner brutalt. — Tror du det er sånn kunst å flyte med strømmen, eller styre en velstelt maskin, som aldri gjør vrøvl? Og slik som allting er nu får man