165 jaget dem, jeg. Men efterpå skjønte jeg at Torstein hadde fått greie på det, og han var ikke blid — var rar og tverr i lang tid. — Sånt er visst vanskelig å dømme om før man selv har oplevd det. — — — Hun var bedårende engang, Alice, liten og vever og munter og fin — det er vel det han husker. Og enkelte av dere mannfolk har en egen trang til helgendyrkelse. — Har du lest boken Torstein skrev om henne engang? — Nei, jeg tror ikke — — — Da de var kommet til døren igjen, sa hun plutse- lig: Eva og Torstein er på en måte rasende lik hver- andre. — — — — Mor! for han op. — Jeg mente bare i trofasthet, Christian — god- natt du! — Du Christian, sa moren fra døråpningen. Han stanset motvillig. — Det var bare det at du er det største esel jeg nogensinne har hørt snakk om — og så lukket hun døren. Christian slo sint op frakke- kraven sin — frakken var forresten en han hadde fått låne av kaptein Strand. Den var både for vid og for stor. Han hadde ikke lyst til å gå hjem, enda det var begynt å regne, tett og tungt, og vinden rusket rent høstlig i trærne. Latterlig, at han hadde stått der og skrønt for moren om Alice — latt som han ikke husket. Hun var jo bare et minne fra barndommen — ungdommen, hun hadde vært prinsessen engang, smilte han og gikk fortere. Han fikk mindre og mindre lyst til å gå hjem. Tok veien utover mot prestegården, der han så det lyste i nogen av vin- duene ut mot haven. Et av dem var Evas. Der lå