170. godnait igjen, vendte så tvert og gikk. Og da sogne- — presten hadde låst ham ut, og han stod der alene i regnet følte han hvor vanvittig og et all- ting var. X Christian stod og så efter skibet, som i en stor bue svinget utover fjorden, med en lang svart røkstripe efter sig. Baugen hev op hvitt frådende skum. Han fikk et øieblikks intens følelse av reise — av fart. Sånn som han hadde følt i gamle dager når han hørte en dampmaskins taktfaste dunk, rorkjettingens ras- sel — eller de raske nervøse slagene av hjul mot jernbaneskinner — — — Så fulgte han med en aldeles ufattelig følelse av hjelpeløs ensomhet hopen av folk, som alltid møtte op på bryggen. Han syntes at alle så på ham. Jo, nu for det rundt, nu hadde de noget å tiske og hviske om igjen — fruen og ungene som var reist, mens han Brenner blev igjen! Bygden lå der og skinnet av bare sommer efter regnet. Løvskogen var fullt utsprungen, dypgrønn og frisk stod den og vendte bladene for en varm gods- lig bris, som lekte mykt bortover voller med spedt gress og kruste fjorden til glitrende bølger — — Det milde regnet hadde gjort ende på sneen — det var bare Hareheia som lå og stred med en og annen klatt som hadde gjemt sig i dype skyggefulle skar. Storhesten var helt bar — sølvgrå og svart og fiolett, med gressklædde grønne hyller helt til topps. Men ovenover den lå Bleien, skinnende hvit ennu mot den blå himmelen, der lyse skyer drev for vinden. Han så dem ennu, som de stod der ved rekken — Eva liten og stille med små hjelpeløse forsøk på å le