171 imot ham. Barnas ivrige, glade og forventningsfulle fjes. Det skar ham, at de hadde vært slik — men han tenkte, barn er barn. Det som mest optok dem var reisen — alt det nye. Og så svært muntert hadde de visst ikke hatt det i prestegården heller. Moren. kold, myndig og rolig. Han visste nok at han burde være glad — være henne takknemlig, men han var bare full av uvilje nu, fordi hun så brutalt hadde brutt sig inn i hans liv og ordnet efter sin vilje. Og hennes hjelp hadde bare fått ham til å føle sig ra- sende ydmyket, den var så nøktern, så akkurat bare det hun mente hun vilde og kunde... — Den løsgjelden din — hadde hun sagt — skal jeg prøve å klare, og vekselen til Simonsen. Jeg får ta en obligasjon til på gården — såpass bærer den vel. Jeg vil ikke, og ikke du heller vel at disse fattige småfolkene skal avspises med null komma null pro- cent i dividende. Rentene får du selv overta, når du kan. Jeg har en del kontanter — men dem får jeg bruk for — til andre ting. Han forstod, at hun mente Eva og barna — klær og reisepenger og litt av hvert til dem. Og så hadde hun gitt ham hundre kro- ner, og sagt hun skulde forsøke sende mere senere — om det trengtes. Han hadde takket for seddelen, men den hadde ydmyket ham mere enn alt annet — mere enn tanken på alt det andre hun skulde betale. Det var iallfall ikke så nær og håndgripelig som dette. Følelsen av ensomhet blev sterkere som han gikk der uten mål. Han syntes alt var så umulig. Og da han så Eva stå der — ensom og liten — blev det mere enn en reise, mere enn et farvel. Det var noget som brast og blev borte, fjernt og uvirkelig ... Sakfører Kobro nådde ham igjen — han hadde