176 innmarkens inngjerde. Passop, den gamle gårdshun- den lå på tunet og skjelte et par late bjeff av gammel vane, da den hørte bjellen. Forresten gad den in- gen ting. Bernt hadde bare ikke kommet sig til å slå den ihjel og få sig en ny, enda Passop var så gam- mel og sløv, at om den gikk ned på jordene blev den sittende og hyle fordi den ikke fant hjem igjen. Det var næsten vår heroppe — enda det led til St. Hans. Bjørkeskogen stod i lyseste grønt og orekrattet var ikke helt utsprunget. Den gamle gården lå der i sol ennu, på toppen av en veldig haug ovenfor vannet — et rot av torvtekte hus, eldgamle og nyere, med his- sige solreflekser i vinduene, og husene var gullrøde mot lange blå og svale skygger. Over løvklædde åser, hauger og koller innover mot Høgheia som lå der naken med lyngbrune marker, grønne myrer og nakne grå svaberg stod Bleiens lang- strakte snetopp, gulhvit med blå skygger i revner og skar. Den hadde fått mørke striper, der sol og regn hadde tært sig ned på det blankslitte urberget. Da solen sank og blev borte som en brand bak fjellene begynte det å kjølne svalt av skygge og natt. Vestenbrisen som hadde stått på hele dagen, fått bøl- gene nede på vannet til å glitre, lekt og vrengt sko- gens unge løv og bølget og bølget gjennem vollens grønne spede gres, la sig til ro. — Christian drev ned til Bernt som brøt på jord nede ved vannet. Han slet nettop på en diger jordfast stein. Han var herlig ubarbert, svett og skitten, i en gammel overall, overklint med jord og lere — på bena hadde han tunge jernbeslåite tresko. — Hei gutt, sa Bernt, idet han så op og tørket svetten av øinene med trøieermet. Christian så at jernkrokene var blanke av slit.