| | 177 — Du Bernt, sa Christian spøkende — venter du småfolk med det du henger så i? — — Hæ — kan eg vite ka kjerringa lager ihop, før det syns? — Äjo vel? — Nei, en får ta det en får slik! Det er bare stor- folket som holder sig med gjeldkvinnfolk. Han lo med hele sitt skitne ubarberte fjes, der håret hang i tafser ned i pannen. Christian var forundret over at han ikke før hadde lagt merke til hvor sterkt grå- sprengt Bernt var. Han var jo ikke stort mere enn tredve år — meget yngre enn han selv. Bernt blev mer og mer rasende på steinen, stakk spettet innunder igjen og vrikket og vrikket, men den rikket sig ikke. — Eg trur det er sjølve mor Norge. Han slapp spettet, stakk krokene inn i de hullene han hadde laget i spadeskaftet, grov vekk mere jord, stakk undersøkende en arm under, og jern skrapte mot sten. Det var som om Bernt trakk krok. Han hang sig på spettet igjen. — Det er jamen løient, sa han og støttet sig på spettet —at eg alltid likesom kjenner dem — ne- vene mine. Christian blev flau rent — Bernt hadde aldri før snakket om dem. — De er likesom bak disse greiene. — Bernt holdt krokene op — de slepper og griper, og vil gjøre alt de skal — men de kan ikje, la han til litt motløst. — Ja, du er virkelig makeløs — sa Christian tamt — alt du får gjort. — Når man må? Tenk om eg hadde mistet ar- mene også — da hadde eg måttet holde i spettet med kjeften. — Åja, sa Bernt og begynte å arbeide igjen, en får trøste sig med at ingenting er så galt at det ikje kunde ha vært verre. Slik en fordømt dovenslask 12 — Geijerstam.