179 — Han blir anna vær, sa Bernt, da de fulgtes op til husene — han e sleip i have, Så sa han godnatt og gikk bort imot verkstedet. — Men skal du ikke legge dig? — Åjo, eg skal det med, eg må bare først ha noe fra meg, som eg lovte Kalsta”n til imorgen. — Åja san, Bernt strakk på sig — en får gjespe det av sig — det grøvste. Det er ikke så nøie med søvnen om sommeren — sove kan en gjøre om vinte- ren. Christian så hvor mjå han var, bred over aks- lene, smal om livet. Han gikk med armstumpene stukket dypt ned i lommen som alltid når han ikke hadde bruk for dem. Da Christian kom inn til sig selv hørte han dreie- benken som var begynt å snurre — en hammer ban- ket ivrig, så hørte han dreiebenken igjen. Han drev urolig op og ned på gulvet. Denne lyd av våking — av arbeide ute fra natten pinte og irri- terte ham — var som påtrengende stemmer, der geipte hånende. Han syntes plutselig at denne jord- fylte krøplingens skjebne var rykket ham inn på livet. Før hadde den bare glidd ham forbi med en slags undrende respekt — men aldri så nær og mer- kelig som nu. — Var det bare noget Bernt sa — eller trodde han virkelig sånn at det gjorde det lettere for ham å leve at Gud hadde hatt en mening med å ta hendene hans? Ta fra ham noget så umistelig som dem? Hadde han oplevd — hvordan oplevde man å bøie sig for slikt? Istedenfor å sette sig til å jamre og strekke frem stumpene sine og tigge om folks barm- hjertighet? Han blev het av skam og misunnelse. Hadde denne fattige sliter funnet — ja hvad var det nu det het? Sjelefred — — —?