180 Nei, ordene dekket ikke hvad han søkte — hvad han mente. Hans eget liv — det hadde allikevel bare vært lek og medgang, og da strømmen kom i bakevje, blev han liggende der og drive rundt og rundt, klam- rende sig til rusk og rask. Vilde nok videre, men han var enda mere redd alle de ukjente farer han skulde møte og overvinne. Livet lå bak ham, svimlende langt allerede — bare som en tretthet følte han at det var slik. Det som skulde komme, var det nye, det ukjente. Da han var ung hadde det lokket ham, draget ham, nu gikk han bare og gruet. Enda han kunde dø idag — imorgen, men det skremte ham ikke. Nei, han var bare redd for å møte igjen alle de onde små tingene han kjente. Det var som tannverk man bare bedøvde og klusset med istedenfor å ta den rå og ærlige pinen som bo- ret ut ondets rot. Dradd av noget han ikke kunde forklare gikk Chri- stian ut over det duggvåte tunet og bort til verkstedet. Der var stille, men han så det lyste gjennem vinduet, og han gikk inn, stille og forsiktig som om det rum- met han kjente så godt ruget over en eller annen gåte han listet sig til å se på . ... Bernt satt og sov foran dreiebenken med hodet i armene. Cbristian blev stående og se på ham, skuf- fet ved bare å finne denne trette sovende skikkelsen, hvis skygge ruvet mørk og svær utover rummet mot den lille lampen som lyste gult i sommernattens veke lys over et virvar av verktøi og materialstumper. Bernt skvatt op ved at en hammer falt i gulvet med et brak, og Christian så hvordan hans ansikt kjem- pet for å våkne. Det var rent ukjennelig — gammelt, herjet og furet under det gråsprengte håret. Men da Bernt fikk øie på Christian, var det som hele ansik-