181 tet slettedes ut — krøp bak sig selv — og det var bare den Bernt han kjente som satt der og lo både skøieraktig og sjenert. — Jagu trur eg eg somna midt i gjespen, så han og satte dreiebenken igang. Christian gikk inn til sig selv og la sig — i halv- søvn hørte han den irriterende snurringen igjen. Og med ett var det som han forstod hvad han hadde fått se i det ansiktet Bernt hadde løftet imot ham, vergeløst og nakent av tretthet og søvn: Hvad det kostet Bernt å være kar. — Heftig rev Christian av en fyrstikk og tendte lyset på nattbordet. Det skar ham våkent og befriende i øinene. Han tok en bok og forsøkte lese vekk tan- kene — sånn nattsentimentalitet å ligge her og sam- menligne noget så primitivt som Bernt med sig selv. Men han kunde ikke samle sig om det han leste. To menneskers skjebne — var de nogensinne så like, at man kunde sammenligne — veie, måle og dømme? Han hadde gått der og innbilt sig han hadde ofret stolthet, fremtid og ære for dem — de som hadde rett til å kreve alt av ham, til han en dag stod med hender mere hjelpeløse enn Bernts. Nei, broder Esel hadde han tjent — skrotten som Frans av Assisi snakket om. Og han hadde latt den sutre og sagt stakkar — og vært full av hat og raseri mot alle som våget å kreve noget mere av ham — Eva og barna, kreditorer og banker. Han hadde danset om gullkalven, og bare krevd å få danse mer. Det var en forbannet dårlig und- skyldning at han hadde danset sammen med alle andre. Kunde han nu bare lære sig til å traske i ørkenen. Snakk! Det var da ingen ørken! Det var Eva og