189 magre knoklete ansikt, der huden strammet blålig over kinnbenene. Et par dype furer drog sig ned- over ansiktet, og lebene lå tynne og litt grinende over den sterke tanngarden — og hendene med store årer og ledd famlet så hjelpeløst når han skulde understreke det han sa. Det var og det var ikke Torstein, som han husket ham. En sterk og stuss ung mann som var svært taus — men små mor- somheter kunde han si, knapt og vart og stilt. — Da de hadde sittet taus en stund sa Christian: — Det skal bli rart å se bygda igjen. Den er vel blitt ennu mer forandret siden jeg var der sist. — Jeg vet ikke, sa Torstein, der er jo — ja mere uro nu. Og naturligvis er der vel ikke stort igjen av det du så den gangen. Vi levde jo i overgangen fra gammelt til nytt — da jernbanen kom og åt sitt onde etsende sår innover alle de ensomme bygdene. Han så hastig bort på Christian, med et lite glimt i øiet — ja, du som ingeniør og utviklingsmann er naturligvis ikke enig. — Tja — spørsmålet er vel vanskelig å løse — især for oss somYevde i overgangen — folk lever vel alltid i overganger, sånn i det ytre forresten. — Ja, du tror nu vel ikke at menneskene foran- drer sig? De finner bare på litt nytt nu og da, men grunnen — alt det som virkelig driver oss — er all- tid det samme. — Tja, du vet, alt det som vi elsket og beundret og levde midt oppi den gangen er der ikke stort igjen av. Renen og alt det liv den førte med sig i fjellet. Og de gamle skikkene dør, og de gamle hu- sene som engang hyste levende mennesker er blitt museer. Og de gamle jegerne er døde og borte — og tusen og en natt av eventyr og regler som fulgte f.