190 eks. Gjende-Jo. Som hadde kjerring og unger og alt slikt — men en bjørneham i bakhånd. — — Men du var det ikke vi som skulde ut og fiske? — Er du ikke trett da? — Trett? Ikke spor! Torstein sa mens de gikk nedover: — Det der at det ikke er stort igjen av vårt, det er vel så. Men jeg tror at ungdommen oplever like spennende eventyr — like store undere som vi gjorde engang — bare på andre premisser. Kunde vi bare leve uten våre minners forbening du — —-. Det var så rart engang jeg var på Sliusetrene — den forundring jeg følte over at alt var sig selv likt — fjell og skog — sjøer og elver og blånende breer — alt var, som jeg husket det. Han lo litt spydig — men jeg kunde jo ikke la bli å minnes og lengte efter alt det som ikke fans len- ger. Ensomheten — stillheten, bjørnen i skogen — elgen. Reneni fjellet. Himmelen over dem var nælten skyfri, og det dam- pet sterkt fra skog og mark efter regnet. Luften var glassklar — fjell og koller, alt stod farveglitrende og nær. Torstein blev stående og se utover. — Dyre dø, gutt, så vakkert her er — dyre dø, gutt. * Torstein satt og passet fiskegreiene og Christian som var kjent rodde. Det var et vrient vann fullt av stein og grunner. — Dette er næsten som i gamle dager, sa Torstein. — Husker du Sliutjønn og den gamle prammen vi tettet med grastorv og la stein over? — Ja, sånn fisk må du ikke vente her. Men vi skal