197 XIV Christian undret iblandt hvor lenge Torstein tenkte bli. Han måtte jo ordne med penger om han skulde følge med. Han hadde ikke stort igjen av de hundre han fikk av moren, og han grudde for å be henne om mer. Ikke kunde han låne av Torstein heller. Det forstod han en dag Torstein kom og flau spurte om han tilfeldigvis hadde overflod av mynt. Han hadde fått en regning med posten som hastet, sa han: == — — Nei, nei, kjære dig, sa han da han så Christians forlegne mine — jeg får prøve å få min forlegger til å punge ut da. | Men det var visst ikke nogen regning Torstein hadde fått — der var bare kommet et brev til ham, returnert fra Gudbrandsdalen — i en lang smal kon- volutt med steil, litt ubehjelpelig dameskrift. Chri- stian trodde sikkert det var fra Alice. Det var rart, men alt det som vedrørte Torstein sånn — om sitt liv snakket han aldri — anderledes enn at han kunde komme med skarpe små bemerkninger så Christian forstod at han hadde det vondt. Ellers blev det bare små likegyldige samtaler mellem dem. Og det som hadde hendt den første kvelden gled lenger og lenger bort for Christian -— vagt og uvillig undret han om Torstein bare hadde villet spille martyr, og om han selv ikke hadde gjort sig litt latterlig. - Han virket så trykkende Torstein, slik han gikk der, og alltid likesom grudde for noget, som han gjemte på eller gjemte sig for. — Og alt hans eget som han hadde trengt tilbake, kom på ny nær og krevde sin rett. Evas siste brev med hugg av angst, .nu husket han det. Kobros ydmykende skrivelse.