198 Han syntes på en måte at Torstein hadde trengt sig imellem ham og alt dette. Det hadde vært litt for høistemt mellem Torstein og ham den dagen han kom, det var vel derfor det var litt vanskelig å gå sammen sånn dag efter dag siden. Men likevel følte han ofte angst når han så på Torstein, denne store utmagrede mannen som gikk der så lut og fomlete. Det måtte jo være sant! * En dag drog de op til Bjønnavatnet. Christian var uvillig og engstelig, han undret om Torstein kunde klare det. Det var ikke så langt akkurat, men veien var tung. Det var en stekende varm og skyfri dag, så de tok det med ro opigjennem de bratte kleivene. Siden var det mest flatt innover — nakne fjellet, slitt og furet av is, gjennemskåret av bekker og utal- lige småtjern lå strødd utover. I munningen av en dal som steg med steile gressgrodde terrasser lå Bjøn- navatnet dypt nede som i en gryte. Rundt om var det fantastisk vilt og forrevet med stupbratte grå fjell, der sønderpisket bjørk hang i kløfter og skar, veldige rullestensblokker ruvet mot himmelen. Fra vannet gikk en elv i små stryk og loner, kastet sig i et bru- sende fall ned mot en lavere liggende sjø, slingret vi- dere mellem skogslodne koller og åser, falt dypere og dypere gjennem tjern og vann og rant ut i havet som glitret langt borte over soldisige holmer og øier. Det led til kvelds og solen stod lavt over fjellene i vest og sendte kjempende strålebunter over trange skar, der melkehvit tåke begynte å suge sig inn fra havet. — Torstein og Christian hadde lagt sig i lyngen under en veldig heller, en bekk raste forbi i grønne skum-