199 mende stryk utfor et glatt og stenet svaberg ned i en lone full av siv. Røken fra kaffebålet vellet tett og tung ut rundt hellerens tak. Torstein passet fisk, som lå og freste på gloen. — Dette var da ikke forstørrede ungdomsminner iallfall, sa Christian idet han veide en fisk i neven. Kort og bred med skinnende røde flekker — vel ki- loen, hva”? Torstein så op: — Nei, det har vært makeløst, ikke en som ikke tok snellen! De spiste og døste, Christian med pipen i munn. — Ja, vi får vel tenke på å dra oss hjem, det be- gynner bli sent. — Nei, hvorfor det? sa Torstein motvillig — det er da lenge til imorgen. — Jamen tør du? Det kan bli kaldt inatt, ser ut til å bli vind. — Tør, tør — utbrøt Torstein hissig — pass dig selv du! Han reiste sig, tok fiskestangen og gikk ned til lonen. Christian så efter ham med plutselig medlidenhet og vemod. Torstein gikk der så stolprende, fam- lende, og når han kastet var han klosset, det var ikke stort fisk han fikk. Christian husket slik han hadde vært engang — en linje, en rytme, en vilje fra hælen til toppen av fiskestangen. Han grudde for natten også, ønsket de hadde blitt hjemme — den hadde hugget i ham flere ganger idag den angsten at noget skulde hende. Han samlet mere ved for natten, så gikk han efter Torstein som drog sig langsomt opef- ter lonens bredd, ivrig kastende. *