204 bålets osende vedrester. Han frøs litt og der var ikke mere ved. Lyttende satte han sig op og undret om Torstein sov. Han la sig igjen og trakk genseren op over ansiktet, svøpte vindjakken bedre om ryggen og hørte regnet og drypp av væte. Fosseduren som suste og suste gjennem helleren med en summing som i en stor konkylie. Av og til for han heftig op, trodde han hadde sovet lenge, men den grå tåkeveggen stod like ugjennemtrengelig utenfor de trolske bergveg- genes mørke. — Sist han var her hadde det vært måneklare netter og solhete dager. Han husket Eva med en naken unge i hver hånd og vinden ruskende i hennes våte hår. — Den som kunde reise imorgen! Lengselen slet i ham som en rå pine. Han sovnet og drømte at han hørte tass av mil- lioner små labber — han så dem ikke, men det hør- tes ut som rotter, der kom strømmende og strøm- mende. Plutselig så han dem. De gikk opreiste, var nakne og hvite med lange slepende haler, men så blev de til småbarn, han måtte gå varsomt for ikke å tråkke på dem. Han for op av søvnen — syntes at noget skrek. Og med ett var det som alt inni ham stanset, blev som en fortsettelse av drømmen — uvirkelig og ufor- ståelig. Der lå Torstein med ansiktet vridd mot mar- ken — og hendene som han holdt knyttet mot pan- nen var mørke av blod. — Torstein, forsøkte han si, men fikk ikke lyd på stemmen. Ventet at tausheten skulde brytes av et svar, men hørte bare sitt eget hjertes redde forte slag. — Torstein? han sa det fort og andpusten. Så sig redd omkring som ventet han hjelp. Men han så bare tåken drive lavt innover de øde fjellene, som glitret av væte i den kalde tidlige morgenen — lonens | | | | |