205 svarte avgrunn, der elven raste ut i en lang sydende fure og brøt speilbilledet av mosegrått berg. Han tok om Torstein og forsøkte løfte ham, men hodet sank dypt og slapt ned mellem skuldrene, og han hørte en gurglende lyd, som fylte ham med ny skrekk. Den hule brustne lyden hadde han hørt hos dyr som var dødskutt. Han fikk hendene fulle av sleipt blod da han snudde Torstein på Fygg — blev kvalm så svetten. brøt frem da han så ansiktet med de åpne øinene uten blikk og munnen som var stivnet i et forpint grin fullt av levret blod. Om og om igjen sa Chri- stian hans navn, sakte og rådløs. Enda han visste at det ansiktet vilde aldri mere lyse op til et svar. — Var det slik bare å dø — var det så lett? Gud i himmelen, nei! Torsteins liv hadde så visst vært dødskamp lenge. Han la vindjakken om den dødes ansikt, men da var det som stillheten, ensomheten blev ennu mere isnende virkelig. Han halvsprang nedover til lonen, vasket hendene — skyllet over ansiktet. Og så skyndte han sig videre med en uklar følelse av at han skulde hente hjelp. Bråstanset og lyttet anstrengt og spent. Han syntes det var nogen som ropte navnet hans, men helleren lå bare der som en mørk gapende revne under det tunge grå fjellet. Den lute skikkel- sen han ventet å se stod der ikke. — — Solen brøt gjennem tåken lavt i øst. Hissige reflekser brant i våte svaberg, tjern og bekker som buktet sig nedover. Og midt i solbranden som han hastet imot, gjennem drivende vikende skyer så han store blånende sne- fjell hvelve sig under himmelen i øst. *