Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Installasjonsmateriellet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
vi ser nådde han med en gang frem til en skrueanordning som tross
all konkurranse med andre systemer, fremdeles er praktisk talt
enerådende. I det hele tatt er det forbausende liten ytre forskjell
mellem en Edisonlampe fra la oss si 1884 og en moderne glødelampe
fra 1934. Men i grunnen er forskjellen uhyre — det er bare det at
den trer ikke i øinene ved en overfladisk betraktning — og så lenge
ikke lampen er tent, for da er forskjellen iøinespringende nok.
Til glødetråden i lampen må det føres ledninger som må være
innsmeltet i glasset, og derfor også ha samme varmeutvidelse som
dette. Helt til krigen var platina det eneste man kunde bruke til
dette, men materialnøden tvang forskerne til å finne andre utveier,
og man kom frem til en jevn nikkellegering som nu er enerådende.
Et eksempel på at et «surrogat» kan bety et blivende fremskritt.
Å få lampene lufttomme var nok til å begynne med en stor
vanskelighet. Man måtte bruke de tungvinte og sundhetsskadelige
kvikksølvluftpumper, hvor det frembringes et lufttomt rum på
samme måte som det øverst i et barometerrør. — I de lufttomme pærer
(som bekjent brukes nu mest gassfylte) pumpes nu luften ut først
med en molekylarpumpe, hvor roterende flater river luften med
sig, ned til noen milliontedels atmosfærers trykk, men den siste rest
tas med difusjonspumper, hvor de siste luftmolekyler blåses ut av
en strøm av kvikksølvdamp gjennem en smal spalte.
Innen glødelampen efter Edisons system nådde frem til de siste
og avgjørende forbedringer som har gjort den helt enerådende, kom
det i 1898 en helt ny type på markedet, som en kort tid så ut til å
ha større konkurransemuligheter. Det var den tyske fysiker Nernsts
lampe. Der var glødetråden hverken av kuli eller metall, men
bestod av magnesium, toriumoksyd og andre bestanddeler. Den blev
heller ikke anbragt i et lufttomt rum, og måtte først opvarmes med
en fyrstikk (senere med en egen elektrisk opvarmningsspiral) før den
kunde begynne å lyse. Nernstlampen gav langt høiere effekt enn de
almindelige glødelamper som da var på markedet — men deres saga
blev kort. På side 62 vil man kunne lese om et pussig dokument som
forteller om deres detronisering i Norge.
Samme år som Nernst tok patent på sin lampe tok Auer v.
Wels-bach, gassglødelysets opfinner, patent på fremstilling av en
glødetråd av metallets osmium, hvis smeltepunkt ligger ved ca. 2500°.
Dette metall lot sig ikke trekke til tråd, men Auer gikk en annen
vei. Av osmiumpulver og et bindemiddel laget han en deig som
blev presset ut gjennem meget fine huller til fin tråd. Ved å ophetc
denne tråden, fikk han bindemidlet til å forsvinne, slik at bare
metallet blev igjen og sintret sammen. Efter fire års slit fikk han til
sin første osmiumlampe, men de var ikke så brukbare at de kunde
sendes ut på markedet.
Men nu blev det arbeidet med kraft i de store elektrofirmaers
laboratorier med problemet, og i 1904 kunde Siemens & Halske
fremlegge en glødelampe hvor glødetråden var fremstillet ved trekning
av det sjeldne metall tantal, og ved å gjøre glødetråden meget lang,
hengt op i sikksakk på et lite stativ i pæren, kunde den bygges for
så store spenninger som dem der mest bruktes dengang — 110 volt.
74
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
