Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4. Produksjonen av relativ merverdi - 12. Arbeidsdeling og manufaktur - 5. Manufakturens kapitalistiske karakter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arbeidsdeling og manufaktur 67
gen som grunnlag for klassedelingen i samfundet, som hos Xenofon)
som med det borgerlige instinkt som er karakteristisk for ham,
allerede kommer arbeidsdelingen i verkstedet nærmere. I den
utstrekning som Platon i «Staten» utvikler arbeidsdelingen som
statens formende prinsipp, gir han bare en atheniensisk ideal-
isering av det egyptiske kastevesen, likesom Egypten også gjel-
der som industriens mønsterland for flere av hans samtidige,
forskjellige håndverk samtidig, altså nogen av dem som bivirksomheter.
«Det arbeide som skal utføres, pleier ikke å vente, selv om den som skal
utføre det gir sig god tid, arbeideren er tvertimot nødt til å passe om-
hyggelig på det han skal gjøre og ikke utføre det på slump.» — «Utvil-
somt.» — «Således blir alt utført bedre og mere harmonisk og med
mindre møie når hver bare utfører arbeide som svarer til hans evner og
gjør det på det riktige tidspunkt, uforstyrret av andre arbeider.» (Pla-
ton: «Respublica») Det samme finner man hos Thucydides: «Geschichte
des Peloponnesischen Krieges»: «Sjømannskap er et håndverk i like høi
grad som ethvert annet og kan ikke i noget tilfelle drives som bibeskjef-
tigelse, og kan i det hele ikke drives med annen virksomhet ved siden av.»
Må arbeidet vente på arbeideren, sier Platon, så hender det ofte at det
kritiske tidspunkt for produksjonen forspilles, og produktet ødelegges,
«den riktige tid for arbeidet forsømmes.» I de engelske blekerieieres
protest mot den bestemmelse i fabrikkloven som fastsetter en bestemt
spisetime for alle arbeidere, finner man Platons tankegang igjen. Deres
bedrift kan ikke innrette sig på arbeiderne, da «ingen av de forskjellige
arbeider under fyringen, vaskningen, blekningen, strykningen, pressingen
og farvningen kan avbrytes uten videre uten at det medfører fare for
at tøiet tar skade av det.... Hvis den samme spisetime for alle arbei-
dere tvinges igjennem, kan det hende at verdifulle tøier utsettes for den
fare å ødelegges ved den ufullstendige bearbeidelse» Hvem vil Platon
neste gang falle i hendene på?
1 Xenofon forteller at det ikke bare var en ære å få spise ved per-
serkongens taffel, men maten man fikk var også bedre enn andre steder.
«Og det er ikke så merkelig, for likesom håndverkene i sin almindelighet
er blitt særlig fullkomne i de store byer, så tilberedes også de kongelige
måltider på en ganske særegen måte. I mindre byer lager den samme
håndverker senger, dører, ploger og bord, ofte bygger han ovenikjøpet
hus og er tilfreds når han, selv på denne måte, opnår en så stor kunde-
krets at han har nok til sitt levebrød. Det er aldeles umulig at en mann
som utfører så mange forskjellige ting, kan gjøre allting godt. Men i
de store byer, hvor der finnes flere kjøpere, er også ett håndverk til-
strekkelig for å underholde sin mann. Ja, ofte behøver man ikke engang
drive et helt håndverk, men en lager sko for menn, en annen sko for
kvinner. Det hender at den ene håndverker lever av å sy skoene, den
annen bare av å skjære læret til, den ene tilskjærer tøiet, den annen syr
delene sammen til klær. Og nu er det innlysende at den som har det
enkleste arbeide å utføre, nødvendigvis utfører det best. Det samme
gjelder for kokekunsten.» (Xenofon: «Cyropaedie») Xenofon betrakter
her arbeidsdelingen utelukkende som et middel til å gjøre bruksverdiene
bedre, uaktet allerede han innser at arbeidsdelingens omfang er avhengig
av markedets størrelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
