Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 4. Produksjonen av relativ merverdi - 13. Maskineri og storindustri - 3. Den maskinmessige drifts umiddelbare virkninger på arbeideren - a. Kapitalens bruk av nye arbeidskrefter. Kvinne- og barnearbeide
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
det har vedtatt en illusorisk lov som tilsynelatende bestemmer at
de barn som arbeider i fabrikken skal utdannes, mens den ikke
inneholder nogen bestemmelse som kan sikre gjennemførelsen av
denne hensikt. Den bestemmer ikke annet enn at barnene skal
innestenges mellem skolestuens fire vegger et bestemt antall
timer (3) hver dag og at deres arbeidsherre hver uke må få et
bevis for dette av en person som selv undertegner sig som
skolelærer eller lærerinne.»[1] Inntil fabrikkloven blev endret i 1844
hendte det ikke sjelden at skolemesteren undertegnet attestene
for elevenes skolegang med et kryss fordi han ikke kunde skrive
selv. «Ved et besøk som jeg gjorde i en skole, som utstedte slike
attester, blev jeg i den grad slått av lærerens uvidenhet at jeg
spurte ham: Kan De lese? På dette svarte han: Ja, litt. Til
sin rettferdiggjørelse tilføiet han: Iallfall står jeg foran mine
elever.» Under forberedelsen av loven av 1844 fordømte
fabrikkinspektørene uavladelig de skjendige forhold som hersket i
institusjoner som angivelig skulde være skoler, og hvis attester man
efter loven var nødt til å la gå som gyldige. Alt hvad man fikk
igjennem var at efter 1844 «må tallene i skoleattesten utfylles
med skolemesterens håndskrift, likeledes hans underskrift med
fornavn og efternavn.»[2] Sir John Kincaid, fabrikkinspektør for
Skottland, forteller om lignende erfaringer fra sin inspeksjon: «Den
første skole vi besøkte holdtes av en viss mrs. Ann Killin. Da jeg
opfordret henne til å skrive sitt navn, gjorde hun straks en
bommert, idet hun begynte med bokstavet C, men sa straks for å
rette på det at hennes navn begynte med K. Ved å se på hennes
underskrift i attestbøkene la jeg imidlertid merke til at hun
stavet navnet forskjellig, likesom hennes håndskrift ikke efterlot
nogen tvil om at hun var udyktig som lærer. Hun innrømmet
også selv at hun ikke kunde holde nogen liste over elevene...
I en annen skole fant jeg at skolestuen var 15 fot lang og 10 fot
bred, og i dette rum talte jeg 75 barn som fremplapret noget helt
uforståelig.»[3] «Men selv når skolene ikke er slike håpløse hull, får
barnene allikevel som oftest ikke noget annet ut av dem enn
attestene, for ved mange skoler hvor læreren er tilstrekkelig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
