Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
9
riktig avsidesliggende sted, da vilde hun sitte nett i
det, iallfall hvis der ikke var en aldri så liten soren-
skriverfullmektig til å avhjelpe den verste ensomhe-
ten. Dernest drøftet vi klæsspørsmålet temmelig
inngående, og blev enige om at jeg hver måned skul-
de sende henne noen gode tips med hensyn til de mo-
derne linjer, farver etc., ellers kunde hun risikere å
bli seende ut som sin egen bestemor deroppe 1 civili-
sasjonens utkant. Omsider kom vi også inn på spørs-
målet om hennes kvalifikasjoner som lærerinne.
— Du vet, igrunnen er vi fornuftigere enn vi sy-
nes det er fullt klædelig å være sånn i dagliglaget,
trøstet jeg.
Og sluttelig var vi begge enige om at et år i det
fremmede vilde være av det gode.
— En må jo bort fra all denne jargonen og dette
tøiset, sa Grete og så på mig med sine store, blå
øine. — Ellers blir det døden i bøtta!
— Ja, du vet det er døden på kalosjer! sa jeg. —
Hvad i all verden skal jeg gjøre?
Og så kom jeg tilbake til mine egne sorger og be-
drøvelser, og for å tenke nøiere efter om vi kunde
finne noen utvei for mig besluttet vi å gå på kondi-
tori. Vi gikk «på Olsens» som det het, der hadde vi
alltid vært stamgjester. Utallige var de rumkaker og
wienerbrød og fløteboller og tyveøres som vi to her i
tidens løp hadde gjort det av med. I den senere tid
hadde vi riktignok merket at lysten til det ubegren-
sede var forbi, — et stygt alderdomstegn i grunnen
— men det var allikevel med to nokså toppede asjet-
ter vi balanserte innover til det innerste lille rum.
Vi gikk alltid til det innerste lille rum, 1 det store
ytre satt bare tilreisende og annet kjedelig folk.
Takk skjebne! Der tronet Jørgen midt i sofaen
ved siden av et ukjent, lyslokket vesen 1 blått. Jeg
skjønte med engang at det var henne som var over:
tidsarbeidet. Sammen med dem var et par av inge-
niørene ved Papirfabrikken og unge sakfører Larsen
og Maja, Tutt og Sofie, alle tre i alpeluer og lyse
regnfrakker. De hadde satt to av marmorbordene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
