- Project Runeberg -  Vi som går kjøkkenveien /
22

(1930) [MARC] Author: Sigrid Boo
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første rapport

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

22,

for øieblikket gjennemsøkte alle byens møbelforret-
ninger for å finne noe som var godt nok. Skulde
hun først kjøpe noe måtte det være førsteklasses, da
hun ikke tålte dusinvarer i sin nærhet. Hun hadde
tenkt sig spisestuen i mørk ek med bøffel —

Her fulgte en lengre utredning over møbler og
andre bruksgjenstande, og jeg er redd for at mitt
smil blev en ganske liten smule mattere. Eftersom
jeg hittil hadde befunnet mig i uforlovet stand,
hadde jeg nesten ikke skjenket møbler en tanke.
Dessuten satt jer ennu med kåpen på mig, og det
blev nokså varmt. Sulten var jeg også.

Fra møblene gikk hun over til å snakke om bar-
nas opdragelse. Det måtte aldeles bestemt være lenge
siden hun hadde snakket med et voksent menneske,
slik fosset det ut av henne. Hvor hadde Ella, Hans,
Mikael og Eugen vært henne, tenkte jeg. Med hen-
syn til «Eugen» skulde jeg ganske snart få vite det,
idet hun oplyste mig om at hennes mann hadde vært
ute på forretningsreise, men at han kanskje kom
hjem neste dag.

Ganske kortelig berørte hun maten og husstellet.
De levde enkelt og sundt, fråtseri av noen art vilde
hun ikke ha i sitt hjem. Og mens hun var inne på
dette tema spurte hun med en stemme som ikke tålte
motsigelse:

— Ja, De har vel spist aftens?

Jeg hadde hverken spist middag eller aftens, men
det forekom mig i øieblikket at jeg ved å bekjenne
dette vilde begå en stor taktløshet, og smilte tilbake
at jotakk, det hadde jeg.

— Ja, jeg vil så gjerne sette frem litt mat til
Dem, sa hun i en betydelig elskverdigere tone. —
Men når De absolutt ikke vil ha noe så. — Det er
forresten ikke sundt å spise så sent på aftenen heller.

— Nei, det er visst ikke det, smilte jeg og var
enig, syntes ikke godt jeg kunde si henne imot alle-
rede første kvelden.

Så gikk hun over til å omtale alle de piker hun
hadde hatt. Tea, som ikke kunde la noen matvarer

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:57:53 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kjveien/0024.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free