- Project Runeberg -  Vi som går kjøkkenveien /
37

(1930) [MARC] Author: Sigrid Boo
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Annen rapport

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

37

lig henviste hun mig til Laurense, kokkepiken, som
den der skulde sette mig inn i arbeidet og så var
audiensen forbi.

Kort efter kom de to unge frøknene Bech ut i
kjøkkenet og passerte mig med et nikk. Undres
hvad deres mor egentlig hadde sagt om mig siden de
så øieblikkelig måtte ut og se på dyret? De var
svært pene begge to og hadde dannede, klare over-
klassestemmer.

Senere førte Laurense mig op til vårt felles sove-
værelse, «høit oppe under taket hvor svalene bor».
Det lå i 2% etasje, bak loftet, og bød på utsikt over
skog og mark og elv og tre kvart himmelhvelving.
Utstyret var også upåklagelig. Slett ikke umulig at
de to parsengene som nu stod skilt ad under hvert
sitt skråtak hadde betegnet den første og mere be-
skjedne fase i godseierens ekteskap, den imiterte
bjerk tydet på litt av hvert.

Jeg uttalte min begeistring over værelset, og Lau-
rense måtte også innrømme at det var trivelig.

— Men, sa hun, og hennes røde, runde ansikt ut-
trykte et sterkt forbehold, — frua og konsulen ligger
underan. Så det er å gå på strømpelesten heroppe
og aldri se lignament av et besøk engang. Nei, da
hadde Olga det greiere som bodde i uthusbygningen,
mente hun. Olga var kjøkken- og altmuligpike. Jeg
gjorde hennes bekjentskap siden på aftenen.

Heldigvis slapp jeg å varte op inne ved bordet
den første dag, da herskapet, døtrene innbefattet,
reiste til byen. Isteden gikk jeg Laurense tilhånde.
Og nu begynte elendigheten. En frekkhet som min,
kunde jo heller ikke passere ustraffet, det vilde være
stikk mot livets lover.

— Klar kaffen! befalte Laurense.

Klare kaffen? Det forekom mig at jeg hadde
hørt betegnelsen før. Jeg stod bom stille et øieblikk
for å prøve å finne ut hvad det var med forstandens
hjelp. Til alt hell stod Olga så nær ved komfyren at
hun uten videre gjorde det for mig. Det var ingen
sak lot det til, bare å helle en liten skvett op i en

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:57:53 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kjveien/0039.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free