- Project Runeberg -  Vi som går kjøkkenveien /
36

(1930) [MARC] Author: Sigrid Boo
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Annen rapport

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

36

jeg — hånlig snøftet noe om at slik ser det aldri ut i
virkeligheten. Jo, det kan gjøre det. Når undtas
sommerbrisen, som av gode grunner holdt sig borte,
så kjøkkenet på Vinger ut som om det var klippet
ut av en brosjyre for en kjøkkenutstyrsforretning.
Alt fantes der, fra en svær, hvitemaljert elektrisk
komfyr til veggpanel av porselensfliser, fra opvask-
kummer til rødlakkerte krakker og bord med røde
ben og umalte bordplater. Kjøkkenet var delt i to,
det innerste lå et trin høiere, og her stod et langt
spisebord med rød og hvit voksduk og mange krak-
ker. En husmor hadde sikkert forstått å vurdere
tingene enda bedre, men med mine erfaringer som
tjenende ånd begynte jeg også å kunne verdsette
denne viktige del av husets organisme.

Jeg blev traktert på kaffe og smørbrød, og mens
jeg satt og spiste kom husets frue ut for å ta mig i
øiesyn. Dessverre hadde jeg klædd mig ufornuftig.
En kjole som koster fem stuepike-månedsgasjer, var
ikke ved denne anledning noen anbefaling for mig.
Fru Bech så på kjolen som om hun omgjorde alle
dens små, fine legg i penger og fant mig mystisk.

Fru Bech var en ung eldre dame med hennafar-
vet hår og slank figur. Øienbrynene var som svale-
vinger, munnen som en nyutsprungen rosenknopp,
men øinene — øinene hadde levet lenge. Hvad kan
forresten kosmetikken gjøre med øinene? Å skaffe
den strålende tomhet tilbake i et blikk som er mettet
av erfaringer er nok en enda vanskeligere opgave
enn å løfte hakehuden. Fru Bech hadde den slags
øine hvori man kunde se at erfaringene hadde for-
tettet sig til en slags intelligens. Forresten hadde
hun dette tverrsikre vesen som er typisk for gifte,
middelaldrende kvinner.

Hun nevnte den gode attesten fra fru Lisby og
spurte om jeg hadde tjent andre steder. Ikke det!
Hun spurte hvor jeg var fra. Å jaså, fra den byen,
Ja, hun hadde reist der forbi en gang med kystbå-
ten. Koselig lite sted. Så sa hun spøkefullt at det
var ikke pent av mig å komme med regnvær. Slutte-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:57:53 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kjveien/0038.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free