- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
304

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Husaby - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

304
finde, naar du var i nogen vanskelighet. Kristin, gul
det mit bedste, graat ikke saa såart. Du kan skade
den du gjemmer under beltet dit med det,» hvisket han.
«Sørg da ikke slik!»
Men han evnet ikke stagge hende. Da løftet han
datteren helt op i fanget sit og satte hende paa sit
knæ; nu hadde han hende som da hun var liten —
hendes arme laa om hans hals og hendes ansigt ind
til hans skulder.
«Ett er der som jeg ikke har sagt til noget mors
barn uten til presten min — nu vil jeg si det til dig.
Den tiden jeg var fremvokstring — hjemme paa Skog
og det første jeg var ved hirden, da hadde jeg hug
til at klostergi mig, saasnart jeg blev gammel nok. Ja
jeg hadde ikke git noget løfte, ikke i mit eget hjerte
heller. Mangt drog mig den anden veien ogsaa —.
Men naar jeg laa og fisket ute paa Botnfjorden og jeg
hørte klokkerne ringe hos brødrene paa Hovedø — saa
syntes jeg at det drog mest allikevel —.
Saa da jeg var seksten vintrer gammel, lot far gjøre
til mig denne platebrynjen min av spanske staalplater
med sølvsmelt — Rikard engelskmand i Oslo satte den
sammen, og jeg fik sverdet mit — det som jeg altid
bruker — og hestepanseret. Det var ikke saa frede
lig i landet da som i din opvekst, vi hadde krig med
danskerne, saa jeg visste jeg fik nok snart bruke mine
skjønne vaaben. Og jeg orket ikke lægge fra mig
dem. — Jeg trøstet mig med det at min far vilde ikke
like, hans ældste søn blev munk, og at jeg skulde ikke
gjøre mine forældre imot.
Men seiv valgte jeg verden, og jeg fristet at tænke,
naar verden gik imot mig, umandig vilde det være al
klage over den lagnad som jeg seiv kaaret mig. For
det har jeg skjønt mere og mere med hvert aar jeg

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:13 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0312.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free