- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
305

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Husaby - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

305
har levet — ikke gives der værdigere idræt for det
menneske som har faat naade til at fatte litt av Guds
miskund end at tjene ham og vaake og bede for de
mennesker som endda gaar med skyggen av verdens
saker for synet. Endda saa faar jeg nok si, Kristin
min — tungt vilde det falde mig at ofre for Guds
skyld det livet som jeg har levet paa mine gaarder,
med omsut for timelige ting og med verdslig gam
men — med din mor ved min side og med dere bør
nene mine. Saa faar en mand taale det, naar han avler
avkom av sit legeme, at det svir i hjertet, om han mister
dem eller verden gaar dem imot. Gud, som gav dem
sjælen, eiet dem og ikke jeg —»
Graaten skaket Kristins krop; saa gav faren sig til
at rugge hende som et litet barn i sin favn.
«Mange ting skjønte jeg ikke, da jeg var ung. Far
var glad i Aasmund ogsaa, men ikke slik som i mig.
Det var for min mors skyld, skjønner du — hende
glemte han aldrig, men han tok Inga fordi hans far
vilde det. Nu ønsker jeg det at jeg kunde møtt min
stedmor alt i denne heimen og faat be hende tilgi
mi’g> at jeg ikke agtet noget paa hendes godhet —»
«Du har da sagt ofte, far, din stedmor gjorde dig
hverken vondt eller godt,» sa Kristin indimellem graaten.
«Ja Gud hjælpe mig, jeg skjønte ikke bedre. Nu
tykkes det mig at være en stor ting, hun la mig ikke
for had og sa mig aldrig et vondt ord. Hvordan vilde
du like det, Kristin, at se stedsønnen bli sat foran
sønnen din, i ett og alt og altid —»
Kristin var blit noget roligere. Hun laa med ansigtet
vendt utover nu og saa frem mot fjeldmarken. Det
mørknet av en stor graablaa skybunke som gik under
solen — nogen gule straaler ståk igjennem, det glitret
skarpt op fra bækkens vand.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:13 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0313.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free