- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
478

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

478
han var som halvvaaken. Men han hørte sin egen stemme
som sa, jevnt og rolig:
«Vil ikke I gjøre mig følgeskap, herr Erling? Jeg vet,
hun holdt eder kjærest av frænderne sine —»
Han saa ikke paa den anden, men han kjendte hvor
dan hin stivnet. Om en stund hørte han gjennem den
susende og syngende lyd av sit eget blod Erling Vid
kunssøns klare og høflige røst:
«Det vil jeg gjerne, Simon Darre. — Det er stygt
veir,» sa han, han spændte om sig sverdet og kastet en
tyk kappe over herderne. Simon stod stille som sten, til
den anden var færdig. Saa gik de.
Ute silte høstregnen, og skodden drev ind fra sjøen saa
tyk at de kunde neppe skimte mere end etpar heste
længder indover jorderne og de gule løvlunder paa begge
sider av stien. Der var ikke lang vei til kirken. Simon
hentet nøkkelen i leieprestens gaard like ved — han var
glad til, da han saa det var nye folk som var kommet
siden hans tid — saa slåp han en lang snak.
Det var en liten stenkirke med et eneste alter. Tanke
løst saa Simon igjen de samme billeder og prydelser som
han hadde set saa mange hundrede ganger, mens han
knælte ned et stykke fra Erling Vidkunssøn ved den
hvite marmorsten, læste bønnerne og korset sig hvor det
hørte til — uten at sanse.
Han skjønte ikke seiv at han hadde kunnet. Men nu
var han midt i det. Hvad han skulde si, ante han ikke
— men syk av forfærdelse og skam over sig seiv som
han var, saa visste han, at han vilde friste dette allike
vel.
Han husket den halvgamle kvindes hvite, syke ansigt
inde i sengens halvmørke, hendes yndige, milde stemme
— den ettermiddagen da han sat paa sengekanten hos

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:13 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0486.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free