- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
479

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

479
hende og hun fortalte det. Det var en maaneds tid før
barnet kom, hun ventet seiv at det skulde gjælde hendes
liv —og hun var villig og glad til at kjøpe deres søn
saa dyrt. Den vesle armingen som laa hernede under
stenen ien liten kiste ved morens skulder. Nei, det kun
de ingen mand gjøre, som han hadde villet —.
Men Kristins hvite ansigt. Hun visste det, da han
kom hjem fra Akersnes den dagen. Blek og rolig talte
hun om det og spurte ham ut — men han hadde set
hendes øine et kort nu, og ikke turdet møte dem siden.
Hvor hun nu var eller hvad hun hadde gjort, visste
han ikke — om hun sat i herberget eller var hos man
den, eller om de hadde faat hende til at fare ut paa
Skogheim — han hadde lagt det i Olav Kyrnings og
Sira Ingolfs hænder — han orket ikke mere, og han
syntes ikke han kunde miste tid —.
Simon visste ikke av at han skjulte sit ansigt ned
i sine hænder. Halfrid — det er jo hverken om synd
eller skam, Halfrid min —. Allikevel. Det som hun
hadde sagt til ham, sin husbond — om sin sorg og
om sin kjærlighet som voldte at hun blev hos den
gamle djævelen. En gang alt hadde han dræpt sit barn
under morens hjerte — og hun blev der for hun vilde
ikke friste sin kjæreste ven —.
Erling Vidkunssøn knælte, uten uttryk i det farve
løse, veldannede ansigt. Hænderne holdt han ind mot
brystet med flaterne sammenlagt; fra tid til anden drog
han korstegnet over sig med en stille, myk og vakker
bevægelse og førte fingerspidserne mot hverandre
igjen.
Nei. Dette var saa forfærdelig at ingen mand kunde
gjøre det. Ikke for Kristins skyld engang kunde han
det. De reiste sig samtidig, hilste alteret og gik ned
gjennem kirken; Simons sporer ringlet litt ved hvert

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:13 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0487.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free