- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Husfrue /
481

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

481
i
jeg ikke du skjønner! For hadde du fuldelig skjønt en
eneste stund, hvor stolt hun var, den fruen som du
fik til hustru» — han lo av vrede — <da hadde du
ikke gjort dette. Ikke vet jeg, hvad du vet — men du
kan gjerne faa vite dette. De sendte mig, for Haakon
laa syk den tiden, saa skulde jeg hente hende hjem
til frænderne hendes. Elin og hun var vokset op som
søstre, de var paa lag jevnaldrende, endda Elin var
hendes farsøster — vi hadde — det hadde blit slik
at kom hun hjem fra Mandvik, saa hadde vi maattet
møtes baade tidt og ofte. Vi sat og taltes ved, en hel
nat tilende borte i svaien til lindormburet — hvert ord
som blev talt, kan baade hun og jeg svare til for Gud
paa dommens dag. Saa faar han svare os, hvorfor det
skulde være slik —.
Endda Gud lønnet hendes fromhet tilslut. Gav hende
en god husbond til trøst for den hun hadde hat før
— slik en guttehvalp som du var — som laa med tje
nestekonerne hendes i hendes egen gaard — og lot
hende føde op dine løsunger —,» han slængte den
sammenknadde ball av mose bortover.
Simon stod urørlig og stum. Erling flaadde av et
moseflak igjen og kastet det:
«Jeg gjorde det som hun bød. Har du hørt nok?
Der var ikke andet raad. Hvor i verden ellers vi hadde
møttes, saa hadde vi — saa hadde vi —. Hor er intet
vakkert ord. Blodskam — er styggere —»
Simon rørte hodet til et stivt litet nik.
Han skjønte seiv — det vilde være latterlig at si
det han tænkte. Erling Vidkunssøn hadde været først
i tyveaarene, fin og høvisk, Halfrid hadde holdt av
ham slik at hun gad gjerne kysset hans fotefar over
tunets duggede græs den vaarmorgenen —. Han var en
halvgammel, fetlagd, styg bonde — og Kristin. Al-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:13 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/2/0489.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free