- Project Runeberg -  Kristin Lavransdatter / Korset /
174

(1920-1922) [MARC] [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Skyldnere - I

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

174
Det var ikke godt at skjønne hvordan varmen var
kommet op, hvis det ikke var ved det at Gaute hadde
gaat den veien en time forinden med glør til smien,
og han indrømmet, karret hadde ikke været tildækket
— saa var vel en gnist føket bort paa det knusktørre
torvtaket.
Men der blev talt mindre om dette end om tvillinger
nes og Lavrans’ dygtighet, da Ulf satte brandvagt og
hele huslyden holdt ham med selskap utover natten,
mens Kristin lot bære ut til dem sterkt øl og mjød.
Alle tre var blit noget forbrændte paa hænder og tøt
ter — skotøiet deres var stekt saa det språk i biter.
Ung Lavrans var bare ni aar, saa han hadde vondt
for at bære pinen taalmodig i længden, men fra først
av var han den kryeste, der han gik med indbundne
hænder og lot sig prise av gaardens folk.
Den natten krystet Erlend hustruen ind til sig, da
de hadde lagt sig.
«Kristin min, Kristin min — syt ikke slik for bør
nene dine — ser du ikke, kjære min, hvadfor avl der
er i sønnerne vore. Støtt saa bærer du dig for disse
to raske drengene som du ventet, deres vei skulde ligge
mellem galgen og stupestokken. Nu tykkes mig du
skulde nyte glæden for alt du taalte av verk og svie
og møie i de aarene du hadde barn under beltet og
barn ved barmen og barn paa armen støtt — da gad
du ikke snakke om andet end de smaa dritsækkene,
og nu, da de har vokset sig til vet og manddom, gaar
du mellem dem som du var baade døv og stum, sanser
neppe svare, naar de taler til dig. Gud hjælpe mig,
det er som du skulde elske dem mindre, nu da du ingen
plager har for børnenes skyld, men de vakre, velvoksne
sønnerne vore er dig til gagn og glæde —»
Kristin trøstet sig ikke til at svare ett ord.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 21:59:28 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/kristin/3/0180.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free