- Project Runeberg -  Læsebok for folkeskolen / Del 2 /
248

(1909-1912) Author: Nordahl Rolfsen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - VIII. Fortællinger og digte - 119. Fraa fant til folk. Av John Lie. Tegning av A. Bloch

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)


«Det syner seg at eplet fell ikkje langt fraa leggen;
av fant kjem fant,» sa mor Astrid sinna.

— «Der er dokka! Det var det eg trudde. Og her er
meir — aa der er so menn sylvskeii henar bestemor! Kross
meg! Du er verre enn eg kunde tru!» sa ho og slo henderne
saman.

Sina saag vondt paa mor Astrid. Ho sa kje eit ord,
sprette ikkje ei taara. «Eg vil til far eg!» sa Sina, reiv
seg laus og la paa døri.

Taterungen la paa sprang nedetter gjordet, og saag seg
ikkje ein gong attende.

Daa ho kjem so langt at ho inkje saag Mork lenger,
sette ho seg paa vegbarden.[1] Ho tenkte paa dokka. «Aa
hadde eg havt ho her!» sukka veslegjenta og brast i aa
graata saart.

So gjekk ho att, paa maa faa. Kva visste ho vel um
veg og landeleid, stakar! Ho tok vegen upp Hasledalen til
Grovegrendi. Ein kald nordanvind sleit i fillorne hennar,
piska ho i andlitet so det sveid; det fór til aa snøa og no,
og ho fraus. Veiret vart verre og verre; ho trøytna, men
gjekk. Skogen stod myrk og stor paa baae sidor av vegen,
vinden ylte i tretopparne; det knast og knaka i kvist og
kvast. Var her udyr og! Kjem eg kje snart til ein gard
eller plass? So lang, so lang denne fæle skogen er! Og no
vert det myrkt ogso!

Ho ropa; ho gret; ho sprang; men ho kom ingen veg,
for snøen rakk henne til midt paa livet. Ho vabba[2]
framyver, rulla, reis upp att — — orka so inkje meir, seig
ned; aa, det var godt aa kvila! Ho dorma — sovna —
drøymde at ho byssa dokka; so inderleg som ho kyste dei
raude kinnerne! Og snøen sveipte seg kring henne som eit
mjukt tjeld, varmt, godt — — —

*



«Banna kje barn for di det kom or fanteflokken!» sa
Olav Moen til Astrid Mork, daa ho hædde[3] honom for
fantungen han hadde funne.

[1] Vegbarde: veikant.
[2] Vabba: vasse.
[3] Hæda: spotte.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:12:59 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/lffrolfsen/2/0248.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free