Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
75
Så plutselig lot hun armene falle rett ned.
Hvad nyttet det? Hun måtte så gjennem det
likevel.
Og nu visste hun bare en ting: Dennegang vilde
hun ikke flykte. Dennegang vilde hun gjøre det hun
aldri før hadde våget, hun vilde gå det altsammen
igjennem, dag for dag og stund for stund, den tiden
for tre år siden, da Lilien gikk bort, og derefter
Eskild.
Estrid var blitt blek.
Hun satte sig tungt ned, all motstand var borte,
men den var der, en sterk, indre spenning — hvad
vilde komme nu?
Hun satt ganske stille og ventet på det som
skulde skje, stille og åpen . . .
Hvorfor kom det, alltid på nytt, uløselig
sammenknyttet med tanken på Lilien, minnet om den tiden
hun bar henne under hjertet? Den lykkeligste tiden
hun noen gang hadde hatt! Alt med Øivind hadde
hun gjennemlevd, mer eller mindre ubevisst, året
før. Det var først da hun holdt ham i armene sine
at det for alvor gikk op for henne hvad det var for
et under hun stod midt oppe i . . .
Og da hun igjen skulde ha et barn, var hun glad,
hun ønsket å opleve det underet på nytt.
Hun prøvde å følge hvordan det lille barnet
grodde i henne og foldet sig ut, et lite frø som hun
skulde gi ly og vekstbetingelser.
Hun forstod alle ting på en ny måte, fjellet i hvis
dyp krystallen bygget sig op, epletreet som vugget
de blekrøde blomstene sine mot vårhimmelen,
dyremoren som verget ungen sin . . .
Estrid gjorde en uvilkårlig bevegelse, som om hun
hadde et barn i armene. Hun satt urørlig, med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
