Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
76
lukkede øine, hun tenkte på Lilien op gjennem årene,
igjen var det som hun levde med i en naturprosess:
Et liv som foldet sig ut under uendelighetens himmel.
Ja, Lilien var som et ungt tre, mettet av liv og
kraft, som løftet sine knopper mot solopgangen!
Høi og slank vokste hun sig, full av livskraft og humor,
med et bråmodent alvor på dypet, det så ut som hun
var eslet til det helt usedvanlige. Da — slo øksen
til. Efter få dagers heftig sykdom, var det forbi!
Estrid tok et fast tak om begge stolarmene.
Igjen vellet den op i henne, den blinde, paniske
lidelsen hun dengang gjennemlevde: Hun var
dyre-moren som man hadde revet ungen bort fra, nei,
som selv var levende partert!
Føler alle mødre dette når ungen dør, kjød av
deres kjød, blod av deres blod ?
Hvad visste hun? Hun visste bare hvor
uforberedt det rammet henne.
Estrid gav sig til å gå op og ned på gulvet, hun
kunde ikke sitte stille lenger.
Det var først da den dumpe, paniske fortvilelsen
begynte å gi sig efter besøket her oppe på Vigum,
da dyremoren begynte å forsvinne og
menneskemoren langsomt våknet til bevissthet, at det for
alvor gikk op for henne hvad som virkelig var skjedd.
Hun husket novemberdagene med det pest-gule
løvet mot den grå regnskodden, hun husket kvalen
som slet i hjertetrevlene når mørket falt på og det
gikk mot natten!
Dagen kunde enda gå. Den var full av ting en
kunde gjemme sig bort i, støien fra gaten, telefonen
som kimte, mennesker som kom og gikk. Eller en
blomst i vinduskarmen som fikk et fantastisk streif
av sol over sig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
