Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
215
Hun måtte ha falt i søvn igjen, for før solopgang
våknet hun med en følelse av å ha sovet dypt og
lenge.
Stormen hadde stilnet, himmelen var klar, alle
fjellene drivende hvite.
Over Blåfjell så hun en tindrende stjerne.
Hun følte sig gjennemstrømmet av fred, det var
som hun nettop hadde sett inn i en stor
sammenheng som fylte henne med lykke . . .
Hun lå ganske stille og prøvde å få kontakt med
den på nytt, lette sig forsiktig frem, inntil det med
ett åpnet sig for henne, blendende og uventet,
perspektiv på perspektiv — det var som hun et
øieblikk blev løftet op på et høit utsiktspunkt.
Hele hennes liv lå utbredt for henne, fra
barndommen og til idag.
Hun så sig selv, slik hun hadde levd alle disse
årene, slik hun hadde følt og tenkt. Hun så med
ett hvordan hun hadde drevet avgudsdyrkelse med
Eskilds og sin egen kjærlighet, hvordan hun hadde
hengitt sig til en sentimental forvissning om at
han og hun i en helt særegen forstand var «skapt»
for hverandre og «tilhørte» hverandre, og at deres
kjærlighet egentlig var noe dypt «personlig».
I samme nu gikk det op for henne at «kjærlighet»
mellem to i virkeligheten var under forvandlingens
lov. Mens hun i sitt forhold til Eskild hadde ønsket
sig i en særstilling — gjennem alle evigheter.
Estrid tok sig til hodet, nu så hun det, lysende
klart: Det levende opkommet som vi kaller
kjærlighet, det lar sig ikke stanse av det «personlige»,
det var bare en nødvendig gjennemgang — det op-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
