Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kvinnen og maskinen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
24 REVOLUSJONSKVINNEN
sig i det hele tatt meget aktive og — blodtørstige! De
strikkende kvinner omkring guillotinen blir aldri glemt som symbol
på kvinnens iboende grumhet når den først biir vakt efter
lange tiders urettferdighet og undertrykkelse. De vilde se
aristokratenes hoder rulle, disse kvinner, se det forhatte blodet
flyte i strømmer. Men de nyttet tiden og strikket strømper til
revolusjonsarméen, nasjonalgardens soldater! I revolusjonens
morgengry følte de oprørske kvinner sig som mennenes
kampfeller og kamerater. Ved siden av Camille Desmoulins stod
en kvinne, Théoroigne de Méricourt, og kalte folket til våben,
det var også hun som organiserte kvinnenes tog til Versailles
for å hente kongefamilien til Paris. Det var kvinnene som
var mest brysomme for de menn som viste sig å være
revolusjonens byråkrater. Konventets forhandlinger blev ustanselig
avbrutt av kvinner som Rosa Lacombe, hun som, sammen med
vaskekonen Poline Leonie, forsøkte å opdra kvinnen i
revolusjonens ånd og til diskusjonstema i kvinneklubbene satte op
emner som dette: «Hvilken nytte kan kvinnen gjøre under
den republikanske statsform?»
Det var Olympe de Gouges i Frankrike, Abigail Smith
Adams i Amerika og Mary Wollstonecraft i England, som
alt i slutten av 1700-tallet fremsatte kravet om kvinnens like
rettigheter med mannen og brukte slagord som: «Har kvinnen
rett til å bestige skafottet, skal hun også ha rett til å bestige
talerstolen!» Fra høist ulike forutsetninger kom kvinnenes
førere frem til de samme frihetskrav. Det var kvinnens
stilling som produsent og underbetalt arbeider i det nye samfund
som gjorde uretten åpenbar og vakte de beste av dem til
protest og dåd. Kvinnesaken blev fra første stund av en sosial
bevegelse, en kamp for elementær rettferdighet under de nye
samfundsformer som maskinen, industrialismen, førte med sig.
Så tappert kvinnene kjempet ved sine mannlige kameraters
side under revolusjoner og frihetskamper — så blev hun alltid
skjøvet tilbake når kampen var over og mennene skulde
stabilisere samfundet. Bare i en eneste revolusjon kan man si at
kvinnenes rettigheter — iallfall formelt — blev helt ut anerkjent,
og det var den russiske. Også det sovjet-russiske samfund er
fremdeles i en smertefull omdannelsesprosess, og kvinnens
stilling der er sikkert ikke misunnelsesverdig, men hun kan da
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
