Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kunsten i maskinalderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
^2 FARVEFILMENS VANSKELIGHETER
så uhyre viktig prosess når det gjelder film for verdensmarkedet,
er fremdeles en så dyr affære, at en almindelig overgang til
god farvefilm vilde bety dyrere kinobilletter over hele linjen.
Men de viser sig, at selv om man overvinner disse tekniske
og økonomiske vanskeligheter, vil farvefilmen ikke bli den
øienlyst for tilskueren man har forespeilet sig. Og det henger
sammen med selve det menneskelige øies virkemåte, dets evne
til å «dempe ned» alt det som ikke øiet direkte er rettet mot.
Når vi ser på et landskap, vil vi ikke se farvene i fulle
valører undtagen der hvor vi retter blikket, farvene taper sig
utover til alle kanter. Når vi derimot sitter på kino og ser en
farvefilm av et landskap, vil avstanden til lerredet og at dette
lyser imot oss i et mørkt lokale, gjøre at vi opfatter farvene
med full styrke i hele det feltet som begrenses av lerredet; og
dette vil medføre at vi mister illusjonen. All erfaring viser at
selv den beste farvefilm virker «unaturligere» på oss enn en
almindelig farveløs film, til tross for at den skulde ligge
nærmere virkeligheten. Dette kommer av, at ved den farveløse
film har vi straks gitt avkall på hele farveillusjonen, og er
innstillet på det, mens farvene på den kulørte film bare viser
oss hvor utilstrekkelig illus jonen biir. Av samme grunn er
farvefilmen en suksess når det gjelder tegnefilm, fordi der er
det overhodet ingen illusjon til stede om at vi ser en
«virkelighet». Selve den økede naturtroskap vil i filmen — som på
så mange områder av kunsten — øke inntrykket av
kunstig-het, av unatur. Det kan trekkes en parallell til dette med
forholdet mellem skulptur som en billedhugger lager den og de
voksfigurer som står med naturtro hudfarve og påklædde i
butikkvinduer og vokskabinetter. Den kolde sten eller bronse kan
virke forunderlig gjennemstrømmet av liv, mens
utstillings-dukken er desto dødere jo mer «livaktig» den er utført. En
økning av illusjonen utover en viss grense kan ofte virke
drepende — nettop på illusjonen.
Den plastiske, «tredimensjonale», film påståes å stå på
trappene, helt ferdig og uteksperimentert fra filmindustriens
laboratorier. Når vi ennå ikke har fått se den, skal det være av
økonomiske grunner. Tredimensjonal film vil kreve helt nye
og meget kompliserte fremviserapparater, og først skal man
helst ha betalt de nye lydfilmapparatene før de får slippe til!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
