Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kunsten i maskinalderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
164 JMASKIN-SKULPTUR
har gjort dette på en meget naturalistisk måte, bare forstørret
trekkene op i gigantiske dimensjoner.
På grensen mellem skulptur og tegning ligger den kunstart
som særlig blomstret i 1920-årene, ståltrådskulptur, eller — som
man også kunde kalle det — tredimensjonal strektegning.
Virkemidlet, en særlig egnet metalltråd, må naturligvis sies å være
gitt av den moderne teknikk.
Likesom det helt naturalistiske maleri på en måte er blitt
overflødiggjort av det moderne farvefotografi, er det også skapt
metoder som på en fullkommen automatisk måte kan få frem
kopier av form i en ønsket målestokk, også portrettbyster efter
en levende modell. Allerede i det 19. århundre hadde man
metoder til en slik mekanisk kopiering av modellen — enten
den nå var levende eller død — men disse metoder overgåes
langt av de moderne fotografiske metoder.
«Skulptografi» kalles en slik metode, uteksperimentert av
japaneren Isao Morioko. Modellen som skal portretteres, setter
sig på en roterende stol, og en del av hans ansikt blir under
rotasjonen skarpt belyst av en avgrenset lysstrålebunt, bare et
par millimeter bred og så høi som det trenges for å få hele
ansiktet og halsen med. Denne lysstripen blir nå fotografert
under modellens omdreining, ^56 billeder på en løpende film i
løpet av de fem sekunder modellen tar for å fullføre en
omdreining i sin stol. Kameraets akse danner en vinkel på 3o
grader med lysstripens retning. Forstørrelsen av filmremsen
(for vanlig legemsstørrelse av bysten er den ca. 6 meter lang
og ^5 cm høi) limes op på metallplate og skjæres ut med
løvsag nøiaktig efter de ^56 profiler. Disse stilles så inn i en
slags ramme i sin riktige vinkel, og når sprekkene mellem dem
fylles med voks, får man en meget tro gjengivelse av
modellens hode. En slik byste er naturligvis ikke mer et kunstverk
enn et fotografi er det, uten forsåvidt som det trenger
adskillig mer «retusj», og ikke kan utføres av hvemsomhelst.
Metoden er heller ikke billig.
Nå har det aldri vært noe problem for en billedhugger å
fremstille den helt «riktige» kopi av en modells hode, det vil
selv den middelmådige skulptør klare med flittig bruk av
krumpasser for å kontrollere målene. Det er naturligvis nettop i
fravikelsen fra den nøiaktige kopi at kunstneren får frem
ka
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
