Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I Bergen 1882–87
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
58
av hesten et langt stykke. På den måten tok vi damene igjen under
stormende jubel fra begge sider.
Til andre tider var han stille og innadvendt, satt i timevis uten
å mæle et ord. Jeg ser ham ved foten av Vesuv mellem San
Sebastians ruiner og de triste lavamarker. San Sebastian blev i 1874
lagt øde ved et utbrudd av Vesuv; bare en kirke blev igjen. Jeg
ser ham sitte stille der ved kirken på en lavablokk time efter time
uten å røre sig; han satt bare og stirret ut i det fjerne. Gang på
gang vilde vi andre bryte op og ropte på ham, — han rørte sig
ikke — og på hjemveien der vi to gikk sammen — arm i arm, og
da jeg prøvde å lokke noget ut av ham, var han ganske taus —
stille, rolig, uten et ord.»
To år efter sitter han på Grønlands is utenfor teltet og mauler
kjeks med sne og citronsyre, månen lyser utover snemarkene, da
minnes ved motsetningens makt et annet land — wo die Citronen
bliihn — og måneskinnet en varm sommernatt ved Neapels golf.
Efter tilbakekomsten fortsatte han med sitt videnskapelige arbeide
ved Bergens museum.
I 1887 var han ferdig med sin doktoravhandling, som han tok doktor*
graden på i april 1888, midt oppe i forberedelsene til Grønlands*ferden.
Efter Grønlands*ferden prøvde Danielsen å knytte Nansen til
Bergens museum igjen, men Nansen svarer i et brev av 3dje juni
1889 bl. a: «For øieblikket føler jeg mig fullstendig uskikket til å
knytte mig til en stilling. — I min hjerne gjærer planer til nye
ekspedisjoner, jeg er ung, og som De engang sa, er det muligens
noget av det higende vikingeblod i mig, et altfor rolig liv tiltaler
mig ikke, og muligens kan jeg også på dette vis tjene mitt land.»
Det som gjæret i hans hjerne, var det han beskrev for de skotske
studenter i 1926: «Rotfestet dypt i vår natur, dypt i enhver av oss,
er vågelystens ånd, ropet fra villmarken dirrer under alle våre
handlinger, og gjør livet dypere og høiere og edlere.»
Vågelystens ånd, «the spirit of adventure,» er de sterke evners
ånd. Det er denne vågelystens, eventyrets ånd som gir Nansen*
skikkelsen et eget skjær, — over videnskapsmannen, over polar*
forskeren og havforskeren, som over samaritanen i hans gigantiske
kamp mot nød og død, «the only European hero of our time,» som
Romain Rolland kaller ham.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
