Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I videnskapens tjeneste - Havforskning - Fra «En ferd til Spitsbergen»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
239
skumrende himmel. Litt gull av månen gjennem skyen over skaret
i syd. Der under brummer elven med stryk og svarte kulper mel*
lem granene. Jeg skimter en båt. De er vel ute og fisker nu i natten.
Jeg elsker denne mørke natt, så sakte den senker sig, og dekker
alt småtteriet, lar en bare skimte de store enkle linjer — og stjernene.»
FRA «EN FERD TIL SPITSBERGEN».
En junidag i Bergen går vi ombord i hans egen båt «Veslemøy»,
en sterk, liten yacht, med tykk ishud av eik, og jernplater på baugen,
17 V2 meter lang og 32 register tonn. En motor med 20 hestekrefter.
Utstyrt for havundersøkelser med motordrevet spill til å hale op
stålliner fra de store dyp, med håndspill og loddeapparater, med
mange slags instrumenter og greier for havforskerens arbeide. — Det
er 7 mann ombord, iberegnet Nansen og hans sønn Kåre, som bare
er 15 år, men en kjempe som sin far.
Det bærer nordover i Frams farvann, og mange minner dukker
op. — «Det er sommer og fred i havets evige lek. — Nogen sjøfugler
som svarte prikker utover den blanke flaten. Lengst ute bak holmene
glitrer solen i en vindstripe.
Slik lindring for en sliten hjerne. Men for å minne om at
det ikke bare er fred, hever det blanke vannet sig med ett til et
skummende brott over en skjult båe.
Innenfor denne nakne øigarden ligger det land som for oss alle
er livet, våre tankers innerste innhold og mål — slekten og folket.
— Du evige, urolige hav, alltid givende, alltid tagende. — Du
uutgrundelige — ditt dyps gåter trakk alltid den søkende menneskeånd. —
Alltid blir den like vidunderlig denne seilasen langs Nordlands*
kysten. Den tar en mest sterkere for hver gang. Den endeløse skiften av
disse tusener av øer og skjær strødd utover i den lange sollyse
natten — havet som en silkeblå drøm, solens kule av smeltet kobber
over havbrynet langt utenfor, et rødgult skjelvende lysbånd innover
silkeflaten, fjellrekken med topper og breer, og fjordene innenfor.
Og så Vestfjorden — denne eventyrverden, alltid overveldende,
i storm som i stille. — Den veldigste diktning fjell og hav. »
Hans sinn gav sterk gjenklang av den sterke og stemningsrike
natur, og med en dikters evne kan han male det han ser og føler.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
