Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansens dagbøker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
272
myrer og vindfall og ur i kveldsmørket, og så velværet når vi strekker
oss ved varmen efter en god eller dårlig jakt, og stirrer inn i glørne
og lar drømmene følge sine sporløse veier. — Slik kunde jeg fort*
sette, jeg savner ikke verden, og den savner ennu mindre mig.
Høstens farver er alt borte, hvor utrolig fort den er gått iår.
Jeg synes bare det er nogen få dager siden det gyllet op over alle
liene, og fjellet var rødt gull. Nu er løvet falt, — bare på et par
bjerker over i Velebuheien er det ennu litt gult. Bladene falt stille,
men allikevel så hurtig, ingen storm som feier det bort; det drysset
så fredelig resignert, med sakte raslende lyd, når en gikk i skogen,
eller lyttet efter losen; skogbekken fløt med gult løv så tett at en
kunde trå ned i kulpene, uten å se det var bekken. Og før en
visste det, stod bjerkene der nakne, med sine vredne grener op i
høstluften og bare ventet på vinteren. — Lien er mørk og forlatt
uten farvespill, bare granskog og mørkbrun bakke, setervollene er
vissengule, og fjellet er farvetrist mørkebrunt, ingen fest mere, all
farveglede borte, jorden er ferdig til å motta sneen, som himmelen
stadig forholder den, den stråler klar med sol dag efter dag.»
5. oktober 1903. «Så kom da vinteren, hvit og tyst. Så bærer
det ned igjen, til uroen og flisespikkingen, må du altså bort fra dette
liv, og tvinges inn med makt, der du ikke vil.» «Det var så sårt
å dra bort, jeg vilde gjerne bli og se vinteren feste sig stor og hvit
og ren, uten småpirk. —»
«Hvad er det som gjør livet verd å leve?
Er det det dyriske velvære, som når sitt høidepunkt i jegerlivet,
når en trett og våt og sulten kommer inn, får mat og mett og tørr
kan strekke sig ved peisvarmen, og allikevel er på benene, og tar
børsen i samme øieblikk en hører losen utenfor, og renner fra mat
og tørt og hvile som om en ikke hadde tenkt på det.
— Er det livet i naturen? Hvor mange lever uten å savne det.
Er det de øieblikker da vi kan gi oss over i den ekstase som høi
kunst kan bringe? Mange kjenner det ikke, men tar kanskje annet
i steden. — Spør du elskeren, så svarer han kjærlighet, men den
varer neppe alltid. Spør du kvinnen, sier hun elskov og moder*
følelsen, men hvor mange må ikke leve dem foruten, og vil allike*
vel leve. Spør du mannen, vil han kanskje svare arbeid, men arbeid
for hvad? bare for å arbeide.
Det er kanskje til sist hele dette sammensatte spill, som vi kaller
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
