Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nobels fredspris til Nansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NOBELS FREDSPRIS TIL NANSEN
471
hoppers bedrifter og oplevelser, en norsk boksers neseblodsbedrifter blir
nøiere berettet og ivrigere fulgt fra dag til dag; deres hjemkomst
fyller brygger og gater med tuseners jubel. Der er forskjell på
stoff med hensyn til sensasjonsverdi. Nansens egen saga har ek*
sempelstoff nok. Skiferden over Grønlandsisen, Framferden over
polen får allverden på benene, ut på gatene, op i den lydelige jubel.
Nu da «helten fra de øde ismarker» kom fra sin samaritangjer*
ning, innehavende en rekord i menneskekjærlighetens tjeneste, vunnet
i en kamp med innsats av alle krefter og livet med, en kamp som
redder millioner av menneskeliv, da var det stille i avisene, stille og
tomt i gatene.
Men historiens genius risser i stillhet en dåd inn med dype snitt
i sin tavle.
Så helt i stillhet fikk det allikevel ikke skje. Dynamittopfinnerens
store premie vekket almenheten som med et smell, det nødvendige
smell.
Av Stangs tale:
« N^r vi forsøker å skaffe oss et samlet blikk på hele dette
veldige arbeide, så stanser tanken op, som den gjør overfor de altfor
veldige tall. Én som sulter, én som ligger som et glemt vrak i en
gatekrok og tæres op stykke for stykke — det forstår vi, der rekker
vår følelse til, så den blir medfølelse. Én flyktning, én flokk flykt*
ninger om De vil, med barn og bohave i en trillebør foran sig, det
fatter vi. Men millioner som jages som vilt utover landene, bålene
bak dem av husene i brand, tomheten foran dem i en fremtid de
ikke kan rå over, — tanken stanser op, den gir ikke billeder, men
gir bare igjen de tall den har fått. Veldedighet i det intime, —
overfor landsmenn, overfor landsdeler, — det ligger innenfor vår
rekkevidde; det fatter vi. Men et arbeide som setter sig til mål å
redde millioner fra elendighet og død, — det gir så veldige mål og
en så myldrende mangfoldighet av enkeltheter at vi stanser op og
lar tanken hvile.
Det blir en fremtids opgave å gi det arbeide det her gjelder,
dets plass i verdenshistorien. Vi som har levet sammen med det,
kan bare knytte nogen refleksjoner til det.
Hvad er det som har båret arbeidet oppe? Er det statenes
ordinære maskineri som har virket? Er det politikernes og stats*
mennenes følelser som er vakt, og som har gitt sig så grandiose ut*
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
