Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kalle det for mjød. Det var noe vi kokte sammen av frame
food stamina tabletter og lime juice.
To dager etter lå vi værfast i snøfokken. Men vi hadde
en ganske pen marsj bak oss. Jeg tenker det var 3 mil og
vel så det. Vi så mange store iskoss på veien. Men land,
nei det speidet vi forgjeves etter.
I grunnen var det deilig å ligge sånn i teltet, mens
stormen rusket i det og snøen la seg høyere og høyere utenfor.
Det var så trygt nede i posen. Uværet på viddene kunne
bruke seg så mye det ville, oss sjenerte det ikke. Tankene
mine fløy til mildere strøk hvor de ikke hadde noen
snø-storm i mai, men hvor naturen våknet til nytt liv og gav
nytt liv til menneskene. Ja, ja, tenkte vi, sånn skal vel vi
også ha det en gang. Det var kanskje ikke godt å vite når
vi kunne komme hjem igjen. Vi talte om sjansene. Denne
stadige østlige og nordostlige vinden satte oss mer og mer
vestover, så det kunne godt hende at vi gikk glipp av alt
land før Spitsbergen. Og det var jo siett ikke godt å vite
om vi nådde fram dit så tidlig at vi kunne komme hjem
det året. Men det fikk stå sin prøve, ble vi enige om. På
denne marsjen nå hadde vi forresten sett bjørnefar på to
f or sk j ellige steder. Var det tegn på land tro?
Styggværet varte neste dag også. Men nå hadde vi ikke
tid mer til å vente på at det skulle gi seg. Vi foret derfor
hundene med en halv porsjon pemmikan, la etter oss 3
varemeier, og så drog vi av gårde. Usiktbart var det. Og
meget tungt føre var det også. Men likevel slet vi oss fram
i jevnt sig til middagstider. Isen kunne gå an, den var i
hvert fail uten råker. Men etter middagen ble det verre.
Vi drev på. Etter hvert viste det seg at vi var nådd ut på
sletten igjen, og da gikk det jo bedre på en måte. Nansen
satte seil på sieden sin for første gang. Det gikk så fint
at hundene ikke trengte å trekke noe. Men egentlig fortere
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
