- Project Runeberg -  Med Nansen på 86°14' /
79

(1942) Author: Hjalmar Johansen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.



binne med en unge. Den stod virkelig og jämret over at
den hadde mistet kameraten sin. Nansen grep etter børsa.
Men vare som disse dyrene er, merket de at vi var våkne
og satte av sted.

Det lot til at det var nok mat her i hvert fali. Vinden
blåste så sterkt at vi ikke fikk noen beskyttelse av teltet.
Vi bygde oss en steinhytte med teltduk til tak og flyttet
inn i den.

VI MÅ OVERVINTRE

Vi var nå i slutten av august. Vinteren stod for døren,
og dette landet var vi like klok på som før.

Vi måtte gjøre oss i stand til overvintring. Det fantes
ingen annen råd. Vi hadde et svakt håp om å nå litt lenger
sørover før vi slo den endelige vinterleiren. Hvis vi nå
var på Franz Josefs Land, måtte vi kunne finne det stedet
hvor engelskmannen Leigh Smith hadde overvintret. Vi
snakket om dette. Stedet stod lokkende for oss, men
farvannet var sperret av is. Fornuften sa oss at den tiden
som vi hadde igjen før vinteren kom, ikke var lenger enn
at vi fikk nok å gjøre med å bygge oss en hytte og skaffe
mat og brensel.

Vi resignerte. Så godt vi kunne, tok vi til å innrette
oss, og etter omstendighetene syntes vi også at det kunne
bli godt å få hvile ut etter alle strabasser i drivisen.

Det er kanskje noen soin tror at vi gikk til denne
overvintringen med fortvilelse og mørke tanker. Men sånn var
det ikke, enda vi stoppet opp i hyttearbeidet av og til og
så sørover isen mot havet. Å jo. Vi lengtet hårdt etter
hjemmet som vi ikke kunne nå det året. Vi hadde
bestandig håp, især da vi så at det gikk så godt an å leve på
bare bjørnekjøtt. Men vi lærte tålmodighet, for det måtte
til. Hele ferden fra først til sist var en skole i den dyden.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 18:06:41 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nansen8614/0091.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free