Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Avreisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
Bergen møtte «med solfest i luften. Ulrikken, Fløien og Løv*
stakken i glans og glitter, den kjente hilsen fra før. En vidunderlig
by den gamle hansestad».
I Bergen holdt Nansen foredrag, og byen holdt fest til langt på
morgenkvisten. Næste dag har Fram full dekkslast av Bergensvenner
som skal følge med et stykke.
Forbi Mangerlandet, hvor en ensom prest, en av Norges største
naturforskere, gjorde sine store opdagelser, presten Michael Sars,
senere professor i zoologi, Nansens svigerfar. Her gjorde Nansen
selv sine første skritt på naturforskningens bane.
Så kom Florøkysten med de store fjelløvene Kinn, Batalden
og andre eventyrland i kveldens solild over hav og himmel. «Så
trett jeg var, jeg måtte være oppe for å suge i mig all denne skjønn*
het i lange svalende drag». Og videre trakk den underholdende
kyst sine vekslende billeder forbi, i solfylte dager, og lenger nord i
i netter enda skjønnere enn nogen dag.
«Et herlig land. — Jeg undres om der i hele verden finnes en
seilled som denne. Disse uforglemmelige morgener, når naturen
våkner til liv, skoddeheimen sølvglinsende hvit over fjellene, toppene
strekker sig opover den som øyer av havet. Den strålende dag over
de hvite blinkende snefjell. Og så kveldene med solnedgangen og
den bleke måne. Fjell og øyer tause og drømmende som en ungdoms
lengsel. Hist og her forbi vennlige små havne og hus, smilende
med grønne trær omkring. Akk, de vekker lengsel tilbake til livet
og varmen, disse lune hjem i ly av holmene. En kan slå med
nakken ad naturskjønnhet så meget en vil, det er dog en stor ting
for et folk å ha et fagert land, la det så være fattig. Aldri stod det
klarere for mig enn nu da jeg skulde forlate det».
Overalt i leden møter de hilsende folk. Fra jakter og fembøringer
og færinger, — fiskere og bønder, kvinner og barn. Fra alle byene
dampere fullpakkede av folk som hilser og vinker og ønsker lykke
på reisen, med musikk, sang og kanoner.
Oppe i Helgeland ute på en naken knaus stod en gammel kone
og viftet og viftet. Plassen hun var fra, lå lenger inne bak fjellet.
«Jeg undres om det er til oss hun vifter», sier Nansen til losen.
«Ja det var sikkert», svarer losen. «Hvordan kan hun ha greie på
oss?» «Å, her kjenner de nok til Fram og hele ferden i hver en
stue. Og de vil nok vente på at dere kommer tilbake også, kan De tro».
105
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
