Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Avreisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
Om kvelden sitter han der og ser utover og tenker: Her sliter
det norske folk sitt ensomme liv, i kamp med steinen, i kamp med
havet. Det er dette folket som sender oss ut mot det store våg*
somme ukjente, dette folket som står der i fiskerbåten og ser undrende
efter Fram, hvad tenker de egentlig om ferden, om nytten? — «demrer
der kanskje et øieblikk en ny ufattelig verden, med higen mot noe
de ikke kjenner til? —
Og mennene her omhord, som lar kone og barn tilbake. Hvad
lidelse var ikke adskillelsen, hvad lengsel og savn rummer ikke
fremtiden ?
Det er ikke for fortjenesten, ikke for berømmelsen, det kan bli
lite med begge delene. Den samme trang mot dåd, den samme
higen utover de kjente grenser som gjæret i dette folk gjennem saga*
tiden, er det vel som skyter skudd også idag. Tross alt vårt mat*
strev, tross all vår bondepolitikk er kanskje tanken på nytten ikke
så fremherskende enda.»
Den 19. juli til Vardø, — dundrende fest, musikk, taler og
champagne i strømmer. Næste dagen bunnskrapning av Fram, mens
alle mann tar sin siste civiliserte renselsesfest før villmannslivet begynner,
i Vardø badstue, hvor kvænjenter banker de siste tømmermennene
ut med bjerkeris.
Tidlig næste morgen, den 21. juli, mens by og havn ennu sov,
gled Fram stilt ut fra Vardø.
Det var just den rette stemning å forlate Norge i. Så vel*
gjørende fredelig og stille. Uten larm av mennesker med hurraer
og dundrende kanoner. Solen brøt nettop gjennem tåken og smilte
over stranden. Hård, naken og værbitt, men enda fager, hist og
her små skuter og hus, — og hele Norge bak.
Landet sank langsomt bort i himmelbrynet. «Hvad vil der
hende for oss begge innen vi atter ser dig stige over havet?»
Gjennem skodde, tykk, sur ishavsskodde i 4 døgn. Så det
blideste stilleste klarvær med sol over blanke, svake dønninger.
«Deilig å suge havfred i lange drag».
Et skoddedøgn igjen, og så møtte isen, uventet tidlig, nedslående
utsikter. Men da det klarnet, var det bare et isbelte, hvor Fram fikk
sin første isprøve og bestod den glimrende. Som en «bolle i en
tallerken» svingte og snodde den sig i råkene. I Kjabarova ved
106
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
