Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
jeg ventet en salve fra svenskene. Men de var tause og stille i
måneskinnet. Vi for videre med toget, jeg var meget ille tilmote,
og trettet med officerene fordi de ikke straks overdenget svenskene
med de stakkars soldater vi hadde, nu mens de gjorde landgang, senere
blev det forsent.
Senere i drømmen bodde jeg langt oppe i landet, og der kom en
svensk officer og underrettet mig om at nu rykket de samtidig inn og
tok Kristiania. En uhyggelig drøm, som forhåpentlig intet har på sig».
Da Nansen i 96 kom tilbake, var det første han spurte om:
«Hvordan har min kone det, og hvordan står det til med den nor*
ske politikk?»
Polarnatten — den i alle polarsagaer så fryktede polarnatt—
fyller og betar Nansens sjel.
«Noget mere vidunderlig skjønt enn polarnatten finnes ikke. Et
drømmesyn, malet i alle sjelens fineste toner. Ingen former, alt
demrende, drømmende farvemusikk, en fjern uendelig melodi, i
dempede strengetoner. Men er ikke all livets skjønnhet slik, høi
og fin og ren som denne natt? Gi det sterkere farver og det er
ikke lenger så skjønt. — Som en umåtelig kuppel hvelver himmelen
sig over dig, blå deroppe, grønn nedover mot randen, nederst nede
lilla fiolett. Oppe på det blå hvelv blinker stjernene, samme fred
som alltid, venner som aldri svikter. Så rister nordlyset sitt sølv*
glitrende slør utover hvelvet, snart gult, snart grønt, snart rødlig,
spredes, samler sig igjen i urolig jag, vugger så i lysende sølvbånd
med rike folder; glitrende strålebølger farer henover, og glansen
svinner for et øieblikk. Nu leker det med nogen flammespisser helt
oppe ved zenit, med ett skyter en kraftig stråle op igjennem like
fra himmelranden — så smelter hele sløret vekk i måneglansen. Det
er som en hører sukk fra en bortdragende ånd. Bare hist og her
svevende lysskyer, vake som en anelse — det er støvet fra hans
glitrende kappe. Men nu vokser de igjen, nye lyn skyter op; en
endeløs lek. Og så alltid denne stillhet, gripende som uendelighetens
evige symfoni. Jeg har aldri kunnet fatte at denne jord en gang skal
stivne og bli øde og tom. Hvortil da all denne skjønnhet? Ikke
et vesen å gi lykke. Nu aner jeg det. Her er den kommende jord,
her er skjønnheten og døden. Men hvorfor? Ja, hvorfor alle disse
kloder? Les svaret derute i det blå stjernerum — — —»
126
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
