Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
I de tre polarnetter har mange nordlys fengslet og fylt hans
sinn. Gjennem synet har det sette virket på hans sinn som musik«
ken virker, som om rummet var et orgel, og alle verdners største
Bach spilte Vårherres aller rikeste, aller skjønneste komposisjon.
Blandt de skildrede polarnetter er der en som fortetter sig til
et billede av stor plastisk skjønnhet:
« — polarnatt, du er som en kvinne, en vidunderlig skjønn
kvinne — antikens edle trekk, men også dens marmorkoldhet. På
din høie panne klar som eterens renhet, intet medynk med et men«
neskekryps små lidelser; ingen følelses rødme over din bleke deilige
kinn. I ditt ravnsorte hår, bølgende ut i rummet har rimfrosten
sprengt sine blinkende krystaller. Din hals’ stolte reisning, rundin«
gen av din aksel — så edel, men så ubøielig kold. Din barms
hvite kyskhet er ufølsom som isens sne. Kysk, marmorskjønn og
stolt som du over det stivnede hav, det sølvglitrende slør om din
skulder, vevet av nordlysets stråler flagrer ut over det dunkle hvelv.
Og dog — stundom aner en et smertedrag over din munn, og dypt
i ditt mørke øie drømmer uendelig vemod — har også du kjent
livet, sydens varme kjærlighet? Eller er det min egen lengsel som
gjenspeiler sig? Ja, jeg er trett av din kolde skjønnhet; jeg lenges
mot livet, det varme, rike.»
Det var 1ste juledag 93 han følte denne første tretthet over polar«
dronningens kolde skjønnhet. Gradestokken viste også 38 kulde«
grader.
Han lengter. «Men lengsel er ikke det verste! Alt skjønt og
godt i en gror op i ly av den.»
Ennu ut på våren må dagboken medgi at det er et sorgløst
liv. «Der er ingen ting som hviler tungt på en. Ingen brever,
ingen aviser, ikke noget forstyrrende. Her er klosterlivet, fjernt fra
verden, det jeg drømte om som yngre, hvor man i fred kunde hengi
sig til sine studier. Jeg er også lykkelig.»
Men lengsler og minner er i lengden for passive ting til å
holde en natur som Nansen i bevegelse med.
Hans rike og mangfoldige sinn hadde drømmens og lengselens
store skoger i sig, der han kunde drive og drømme og lengte og
dikte, finne avspenningens hvil efter svære perioder av arbeide og
spenning. Oftest var hans hvil som ørnens: en hvil på spente
vinger.
127
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
