Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hjemme igjen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HJEMME IGJEN
det skal være en telemarkseter, men jeg ser bare taket av huset, og
så hører jeg stundom i stille kvelder øksehugg i skogen fra den
kant. Og en enkelt gang har det hendt at jeg har sett et bål ved
stranden nede på Lauvodden på den ånnen side vannet, det er tele*
markinger som fisker ulovlig. Men herregud, det er fisk nok i vannet
for oss begge.»
Her, i fjellet og skogen, i jeger* og fiskerlivet, fikk han som
Antaios sitt livsmot tilbake. Skjønt nissen kunde følge med på
lasset her også med sitt tungsindige grubleri, sitt fortærende ringløp
i jegets kjeller.
Men «la mig komme på høiden, la mig få ski under føttene!»
Og nissen blir hivd i snehaugen. Når Nansen kom tilbake fra sine
turer, var han som et nytt menneske.
Ut av egen erfaring sa han i sin rektortale ved universitetet i
Edinburgh i 1926: «Ropet fra villmarktn dirrer under alle våre
handlinger og gjør livet dypere og høiere og edlere.»
«Ingen har kjent Fridtjof Nansen, som ikke har møtt ham ute
i naturen,» sier hans venn og ledsager på flere fjellturer i senere år,
prof. J. Worm*Müller. «Da blev han et helt annet menneske —
fremdeles enkel og dog full av nyanser: et barn med åpne, troskyl*
dige, gode, blå øine, en munter overgiven boyscout, som i skjemt
og fryd nød hver time på dagen, og en mann, fryktløs og uavhengig,
beskjeden og dog selvbevisst, ærlig, opriktig og ren av sinn. —
Om han enn kunde komme trett og sliten og grimet op til
hytten, var han bare efter et par dager spenstig som en ungdom og
full av liv.
Jeg fulgte ham til fjells i år for siste gang. Han var dennegang
trettere enn før, men allikevel henrykt og gutteaktig glad over å se
fjellet igjen.
— Jeg synes jeg ser ham ennu — ute på ski, når han stod og
så utover Rondane — den høie høvdingskikkelsen — med den bredbrem*
mede hatten på hodet, den tette lille brune skinntrøien om den
spenstige kroppen, rank og ruvende myndig, som et billede på landet
som vi tenker oss det, når vi lengter mest efter det. — —»
Han behøvde ingen vink av Rousseau, han forstod naturens
tale uten tolk. Som Wergeland gjorde det.
167
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
