Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I verdenskrigens spor - «Et bedradd folk»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
sering og kom tilbake «ved aftentid» med oljebladet. Her steg
menneskehetens annen stamfar ut på Ararats topp, 4 300 meter over
nutids havflater, og plantet vinhaver, her skapte de, hans intelligente
og driftige efterfølgere, med sin vanningskunst paradiser av lava*
jorden i de tropevarme daler. Her var det godt å være, her bygde
de, i Sinears land, Babels tårn.
Men det var en farlig plass dette paradis hadde fått. Verdens*
handelen mellem øst og vest la sine karavaneveier gjennem landet,
gjennem dalene og slettene langs elven Araks.
Folkevandringene trakk sine blodige spor gjennem dem, og
grådige naboer og stormakter, Persia, Tyrkiet og Russland, satte pris
på landet og flenset store stykker av det.
I den stump av land armenierne har tilbake, har tyrkernes hor*
der brent byer og landsbyer, hugget befolkningen ned, ødelagt
kanaler og vanningsverker, gjort store strøk til ørkner igjen.
Det er menneskers misgjerninger, det er krigen, ikke klima*
vekslinger som har lagt disse strekninger øde.
«Jeg har vanskelig for å tro,» sier Nansen i sitt forord til boken
om Armenia, «at noget menneske kan sette sig inn i dette merke*
lige folks historie uten å bli dypt grepet av dets store tragedie.»
I 1827 tok russerne hele det armenske land nordenfor Araks fra
Persia. Armeniernes glede ved løftet om selvstyre var stor, men det
gikk som det pleier. En systematisk russifisering begynte. Men i
tyrkisk Armenia var forholdene ennu verre. Tyrkiet som hadde mistet
Grekenland, Serbia, Montenegro og andre land, hugg nu sine gribbe*
klør så meget fastere i Armenia, og der var ikke grense for de ut*
sugelser, plyndringer og grusomheter armenierne måtte utstå. Glad*
stone skrev i 1876 en harmfull protest mot tyrkernes fremferd. Tyr*
kiet var en skam for verden, det var så, men delingen av byttet var
iveien for å rydde skammen bort. Armenierne vilde vært bedre
farne om Europas regjeringer aldri hadde tatt sig av dem. Alle de
noter de sendte og ikke en eneste gang mente noget med, bare egget
tyrkerne til enda grundigere grusomheter mot de brysomme armeni*
ere. — Det er i sum hvad Europas statsmenn og diplomater har
gjort for det armenske folk, sier Nansen. Gamle Gladestone flam*
met av virkelig harme imot «morderen på tronen», Abdul Hamid.
Men denne visste at all retorikken i Europa bare brukte papir til
skyts, og gikk til verket: armeniernes «avvebning». Så brøt det løs
284
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
